HJEM     NETTSTEDKART     SKRIV UT

Hjem > Fortellinger og artikler > Sheherasads fortellinger

Sheherasads fortellinger

Tusen og en natt forteller... Og Tone Bolstad Fløde forteller fritt etter Tusen og natts fortellinger...

Kong Sheheriar hadde opplevd sitt livs mareritt. Han hadde grepet sin dronning på fersk gjerning i en orgie sammen med slavene og tjenerne sine. Hans sjokk over utroskapet ble forsterket da broren hans fortalte hvordan han nettopp hadde funnet sin dronning i seng med en av slavene. Dette gikk veldig inn på de to kongene. De lurte først på om det var dem det var noe i veien med. Og de sa til hverandre at dersom de ikke fant noen som var verre stilt og listigere bedratt enn de selv, så var de ikke skikket til å være konger.

Så la de ut på en reise. De fant det de søkte. Man gjør gjerne det. En natt de tilbrakte i et tre fikk de se en ånd som kom bærende med en kiste. I kisten hadde han en vakker kvinne. Han tok henne bare opp når han ville ha glede av henne. Resten av tiden tilbrakte hun i kisten. Så redd var han for at hun skulle bedra ham! Men etter å ha fått den gleden han søkte hos henne, sovnet han der, under treet, i armene hennes. Hun hadde fått øye på de to kikkerne i treet over henne. Og hun fikk de to kongene til å klatre ned under trusler om at hun ville vekke ånden hvis de nektet. Under videre trusler om at hun ville vekke ånden hvis de nektet, hadde de begge samleie med henne der og da. Det var nok ikke riktig den rette stemningen for slike gleder. Støle etter en natt i treet og skjelvende i skrekk for den sovende demon ved siden av... Men de oppmuntret hverandre og gjorde så godt de kunne, og gjorde sin innsats etter beste evne.

De hadde funnet det de søkte. De hadde funnet en som var mer lurt og bedratt enn dem selv, og det var ingen ringere enn denne ånden, som var både farligere og mektigere enn de selv. Etter dette mistet kong Sheheriar all tro på kvinner. For: "Når en kvinnes attrå er tent, er det ingenting som kan hindre henne i å få hva hun vil ha." Selv ikke en kvinne som er innelåst i en kiste, voktet av en rasende demon, kan man være trygg på. Kong Sheheriar dro hjem og lot dronningen og slavene som hadde vært med på hennes orgier drepe. Men det var ikke stor nok hevn. Kong Sheheriar var full av hat og bitterhet mot alle kvinner. De ville alle være utro mot ham, uansett hvem han tok til ekte, tenkte kong Sheheriar.For at ingen igjen skulle få anledning til å være utro mot ham, innførte kong Sheriar en grusom skikk. Hver natt ble en ny ung jomfru ført til hans ekteseng. Dagen etter drepte han henne. På den måten rakk ingen å være utro mot ham. Og på den måten sådde han frykt i landet og tømte det for unge kvinner.

Sheherasad, het hun, Tusen og natts heltinne. Hun var vesirens datter, og derfor ble hun spart nesten helt til sist. Helt uforberedt kan hun ikke ha vært, for hun svarte sin far, vesiren, verdig og rolig da han sorgtung kom for å hente henne til kongen. Kanskje var flere av hennes venninner forsvunnet i kongens dødelige ekteseng. Kanskje tenkte hun også på at etter henne ville turen komme til hennes lille søster, Dunjasad. Hun burde ha skreket opp i angst og raseri mot det som skjedde. Men det var noe spesielt med Sheherasad. Ikke bare var hun vakker å se til, men hun var også "vel skåret for tungebåndet". Og dessuten hadde hun lest "alle mulige bøker om ting som var hendt i gamle dager". Hvem vet om ikke den kunnskapsrike Sheherasade hadde planlagt denne strategien i lang tid. Gråt og rop hadde ikke hjulpet noen av hennes venninner. Kunnskap og et velskåret tungebånd var et bedre våpen. Dessuten sørget hun for å få sin søster med på bryllupsnatten. Dunjasad hadde en livsviktig replikk i teateret som Sheherasad hadde regisert:

"Kjære søster min, kan du ikke fortelle et eventyr for kongen, du som kan så mange?" sa Dunjasad etter at Kong Sheheriar hadde fått det han skulle for natten. Kong Sheheriar hadde nemlig søvnproblemer, fortelles det. Ikke så underlig, kanskje... Ja, han ville gjerne korte natten med eventyr, og det var nettopp det Sheherasad hadde håpet, for hennes makt lå i hennes velskårede tungebånd. Og Sheherasad fortalte så håret reiste seg under hans turban. (hvis han ikke hadde tatt den av seg.) Men plutselig, når fortellingen var på sitt mest ulidelig spennende, brøt hun tvert av og ville ikke ut med et ord mer. Han skulle få høre resten i morgen kveld. Det var nettopp det som var så fortvilet. Det skulle jo ikke bli noen "i morgen kveld" for Sheherasad. Det var ikke til å holde ut, han måtte bare høre resten! Men hun stod på sitt og ville ikke fortelle mer før neste natt. Det var ingen annen utvei enn å la henne leve en natt til slik at han fikk høre fortsettelsen. Og det fikk han. Det var bare det at straks etter at hun hadde fortalt slutten på den historien, akkurat idet han pustet lettet ut - så begynte hun jammen på en ny historie som var minst like spennende som den forrige. øynene hans ble store og våte, ørene hans fikk dobbelt størrelse, og håret reiste seg både på hode, armer og ben. Men det gikk på samme måte. Plutselig brøt hun tvert av og sa at resten fikk han høre i morgen. Og slik fortsatte det. Kongen, lytteren, måtte la henne leve en natt til. Og en natt til. Og enda en natt. I tusen og en natt fortalte hun ham historier for harde livet. Hun fikk bruk for alt hun hadde lest og lært. Men inne imellom rakk de visst andre ting også, for i denne tiden å fødte hun ham tre sønner. Mens hun fortsatte å fortelle historier. Med eller uten kvalme. Imellom fødselsveer og spedbarnsgråt. Hun fortalte og fortalte.

Og så, etter tusen og en natt, knelte hun ned for ham og ba ham om å skåne livet hennes. Da gråt keiser Sheheriar og sa han angret på at han hadde drept landets kvinner. Han var helbredet. Den natten fortelles det at gleden spredte seg fra kongens port og ut gjennom hele byen. Nattens farge var hvitere enn dagens ansikt, fortelles det i Tusen og en natt. Og i "Tusen og en natt" er alle fortellingene Sheheresad fortalte skrevet ned.