HJEM     NETTSTEDKART     SKRIV UT

Hjem > Fortellinger og artikler > Morgenrødens stemme. Fra gresk mytologi.

Morgenrødens stemme

Fritt fortalt etter gresk mytologi av Tone Bolstad Fløde

En ny morgen gryr. Himmelen rødmer i øst. Rødt, rosa og gyllent lys brer seg ut over himmelen. Det er Eos, morgenrødens gudinne, som farer avsted over himmelen i sitt tospann. Eos, søster av sol og måne. Etter seg legger hun duggdråper i gresset. Så kommer Solkongen, Helios, i sin gullvogn. Han har bedre tid. Han er sterk og har full kontroll over de ville hestene sine. Men Eos er flyktig, vakker og full av håp. Og alt hun kaster sine øyne på forelsker hun seg i.

Slik som den gang i soloppgangens land. Det var morgen. Hun skulle til å sette ut over himmelen. Da fikk hun se en mann ligge urørlig på stranden. Hun ble stående der og betrakte skikkelsen hans. Det var ikke et vindpust i luften. Han var atletisk og veltrent. Håret hans var sammenfiltret og vått. Ansiktet hans så hun ikke for han hadde lagt den ene armen over øynene. Han lå urørlig, mens brystet hans hevet seg opp og ned. Var han trett? Hun betraktet ham lenge, mye lengre enn den flyktige gudinnen pleide å betrakte noe som helst. Og det gikk det som det pleide. Hun forelsket seg. I et evig øyeblikk der borte, i soloppgangens land, bøyde hun seg ned for å kysse ham. Da satte han seg opp med et rykk, slo henne vekk med den ene armen og dekket øynene med den andre. Han slo henne vekk. Han ville ikke vite av henne! Hun var ikke vant til å bli avvist, hun var vant til at alle elsket henne og ønsket henne velkommen - for hvem venter ikke på soloppgangen? Tårene sprang i øynene hennes og hun skulle akkurat komme med et skarpt ord. Men armen hans hadde glidd ned fra øynene. Han var trett. Hun så for første gang øynene hans, eller det stedet øynene skulle ha vært. Der øynene skulle ha vært var det åpne sår. Han var blind. Og flyktig som hun var ble hennes skuffelse straks erstattet av medlidenhet. Det var ufattelig synd på den mannen som ikke kunne se hennes skjønnhet. Men han hørte hennes stemme, morgenrødens stemme. Og morgenrøden, Eos, den flyktige gudinnen, snakket til ham og sa: "Hvem er du, fremmede, som ikke vil vite av meg? Hvem har gjort dette fryktelige mot deg?"

Og han svarte: "Jeg er Orion, gudenes sønn. Jeg har tre fedre, men ingen mor." Han fortalte videre mens de tomme øyenhulene stirret utover havet. Som om hans eget liv ble fremført scene for scene der ute.

Han var visst et resultat av gudenes streker. Zevs, Hermes og Poseidon hadde vært ute på vandring. Og mens de var ute på vandring henfalt de til sentimentalitet. Det var så sjelden de tre gudene var sammen, og det var så lenge siden de hadde hatt en skikkelig tissekonkurranse, slik som de hadde hatt det da de lekte sammen som små gudeguttebarn. Et okseskinn var av en eller annen grunn for hånden, det kunne passe som blink. De la det et stykke bortenfor og satte i gang. Alle tre traff. Samhørigheten kjentes sterkere enn noensinne. Det ville sikkert være lenge til neste gang de fikk reise på slik skikkelig guttetur. De fikk lyst til å være kreative, til å skape noe ut av det de hadde gjort, de tre sammen. Og når alt kom til alt ville det være synd å la de verdifulle gudedråpene gå til spille. I samhørighetsrusen pakket de urinen inn i okseskinnet og grov det ned i jorden. Ni måneder etter kom et guttebarn krabbende opp av denne underlige livmoren. Barnet var Orion. Men på det tidspunktet var det hele kommet litt på avstand for de tre gudene, og de følte plutselig ikke den samme samhørigheten og gleden over å ha skapt noe sammen lenger. Dessuten hadde de det så travelt med hver sine gjøremål at det var vanskelig å få til noen samlet glede over det som var kommet ut av deres kreativitet den gangen. De fant en jordisk fosterfar til barnet, og der vokste Orion opp.

Tre gudefedre, en jordisk far og ingen annen mor enn Moder Jord. Med så mye testoteron i kroppen var det vel vanskelig å tilpasse seg ordnede forhold. Han ble vill og sterk. Han kom ikke hjem til måltidene, han nektet å ha ordentlige klær på seg. Han spikket seg piler og laget seg bue. Han jaktet på dyr og spiste kjøttet rått. Hans fosterfar ga ham snart opp og lot ham gå som han ville. Orion levde i naturen, levde av ville dyr. Han gikk på jakt. Ingen var så god en jeger som han. Jorden ristet og dyrene skalv der han for fram. Men han nøyde seg ikke med å jage dyr. Han jaget vakre jenter også. Ingen fikk være i fred for Orion. Han forfulgte Atlas syv døtre i årevis. De hvinte og skrek og løp livredde fra denne store, ville mannen. Det ble så ille at gudene følte medlidenhet med disse søstrene som aldri fikk være i fred. Det var litt pinlig for Zevs også, for han var jo tross alt en av barnefedrene. Og han måtte ikke komme på kant med Atlas. Det ville få for store konsekvenser. Og så en dag da Orion nesten hadde fått tak i de hvinende søstrene, løftet Zevs hånden mot dem og så steg de som syv lysende stjerner opp på himmelen. Der kunne de være i fred for Orion. Men Orion fant snart andre ting å jage.


En gang kom han til et kongerike der det var en kongsdatter vakrere enn noen annen han hadde sett på sine ville ferder. Merope, het hun. Jaget kvinner hadde han gjort i årevis, men denne gangen var det annerledes. Han var som forhekset, han klarte verken å spise eller å sove. Var han syk? Han forstod ikke hvorfor han ikke jaget etter henne, kastet seg over henne, slik som han alltid gjorde det med andre jenter. Når Merope så på ham ble han helt mo i knærne. Han ønsket ikke å kaste seg over henne, han ønsket bare at hun skulle komme bort til han, at hun skulle invitere ham inn i sin mors hage og sin fars palass. Hva gikk det av ham? Det var ingen der som kunne fortelle ham at den sykdommen han hadde fått er høyst alminnelig og at de fleste før eller senere blir rammet av den. Han var forelsket. Han ville ikke lenger jage. Han ville spørre. For første gang spurte han og fikk ja.


Hva som siden hendte har ingen noensinne kunnet forklare, for Orion forgudet sin Merope. Han ble bedt inn i kongefamilien, hilst velkommen som en ønsket svigersønn. Riktignok var han annerledes og hadde litt ubehøvlede vaner. Men det var noe eksotisk og ekte ved ham, syntes kongen. Dette var noe annet enn de smiskende friere som tidligere hadde omgitt Merope. Så Orion fikk på seg ordentlige klær og var velkommen til å sitte til bords. Han som aldri før hadde sittet ved noe bord, hadde fått prinsessen og halve kongerike. Han trengte ikke jage lenger, for han fikk all maten han trengte ved kongens bord. Jo, kanskje han jaget litt av og til, men det var fullt påkledd og i følge med kongens jaktvenner. Han var lykkelig, sa han til seg selv. For første gang hørte han hjemme et sted og var ønsket. Noen sier at det var på grunn av giften som noen helte i vinbegeret hans. Den hadde gjort ham gal. Andre sier at han var en villmann og ble en villmann, og at før eller senere ville villmannen i ham komme for dagen. Han våknet av et spark i magen. Siden fulgte et slag i hodet. Det suste i hodet og det ville ikke bli lyst. Etter hvert skjønte han at grunnen til at det aldri ble lyst var at de hadde stukket ut øynene på ham. Og da de jaget ham bort fra kongeriket fikk han tak i hvorfor. Han skulle ha tatt sin forlovede, prinsesse Merope, med vold den natten.


Det verste var at han ble utstøtt fra dem han elsket. Nei, det verste var at han ikke kunne huske, han kunne ikke huske noe av det som var skjedd. Gårdsdagen stod så tåkefull for ham. Han husket ingenting. Hadde han gjort det? Kunne han ha gjort det? Eller var det noen av de forsmådde frierne som hadde helt gift i begeret hans slik at han ble gal. Eller slik at han sovnet og de andre kunne komme til henne... Tankene gjorde ham gal. Tanken på at han kanskje hadde tatt henne, og tanken på at noen andre kunne ha tatt henne. Han knyttet nevene og la hodet bakover og med de blinde øynene vendt opp mot Zevs og alle de andre fedrene sine satte han i et brøl som ikke lignet noe menneskelig. Det verste var å ikke vite. Nei. Det verste av alt var å være blind. En blind jeger kan ikke jage. Og det var jeger han var. Det innså han nå, som han ikke kunne se.
Blind og beruset av sorg ravet han utover vannet. Hans far Poseidon hadde i hvert fall bidradd med noe. Han hadde fått evnen til å gå på vannet.


Det er underlig hvor veiene kan føre oss, både mennesker, guder og halvguder. Hvordan kommer vi egentlig dit vi kommer og hvor kommer egentlig tankene og innfallene fra? Orion tenkte plutselig på smedguden Hefaistos. Han hadde jo aldri møtt ham, men plutselig var smedguden Hefaistos den eneste han hadde lyst til å treffe. Kanskje fordi Hefaistos selv var et utstøtt barn. Vanfør som han var ble han som barn vist bort av sin far og mor, Zevs og Hera. Han svarte ikke til forventningene til et gudebarn. Hefaistos hadde et eget lag med alle som var utstøtt og bortvist. Og han kunne smi de underligste ting.
Orion gikk og gikk i sitt mørke oppå det uendelige havet. Han gikk og gikk til han kom til et berg. Og han visste plutselig at dette var øya der smedguden Hefaistos hadde sin hule. Med hendene følte han seg fram til han kom til hulen. Røyken sev ut av hulen. Det lød noen dumpe, uregelmessige skritt. Det var Hefaistos som kom humpende.


"Hva skal jeg gjøre?" sa Orion. Det var som han skulle ha kjent smedguden lenge. "Reis til soloppgangens land" sa Hefaistos. "Der skal du få synet tilbake." Stemmen lød så langt bortefra. "Soloppgangens land?" Orion lo en hes latter som ville ha blandet seg med gråt dersom han hadde hatt tårer å gråte med. "Hvordan skal jeg finne soloppgangens land i blinde?" "Du skal få hjelp." Stemmen til Hefaistos var med ett så nær. Og Hefaistos satte en tjener opp på Orions skuldre. En liten gutt . Og slik gikk Orion, med gutten på skuldrene. Gutten som var hans øyne hele veien til Soloppgangens land.


Det var der Eos fant ham liggende i sanden. Tårer dryppet fra øynene hennes og ble til dugg i gresset. "Du er kommet til veis ende, Orion." Sa Eos. "Det er jeg som er soloppgangen. Det er jeg som skal gi deg synet tilbake". Så tok hun hodet hans mellom hendene og kysset ham en gang på begge de såre øyenhulene. Og denne gang skjøv han henne ikke vekk. Og lyset fra hennes ånde skinte inn i de tomme øyenhulene, strålte ned til hjertet hans og tente en sluknet lampe der nede. Og lampen fra hans hjerte sendte lyset tilbake og ut. øynene hans skinte. Han så henne, soloppgangen, i all hennes gule, røde, rosa, og aprikosfargede skjønnhet. Han så et land fullt av løfter. Men han hadde allerede brutt så mange løfter. Han kunne ikke bli.

For Orion var jeger, og han kunne ikke bli noe annet enn jeger. Det visste han nå. For han fantes det ingen trygg havn, prinsesse eller kongerike. Nei, Orion reiste seende tilbake og gjenopptok jakten på dyr og unge piker. Det var slik han møtte Artemis. Han hadde akkurat nedlagt en hjort. Han stod over dyret og tok et overblikk. Da hørte han en kald kvinnestemme bak seg: "Flytt deg, det er mitt bytte!" Og da han snudde seg stod det en ung kvinne der med pilekogger over skulderen og begge bena plantet i bakken. "Ditt bytte?" Orion var så fortørnet at han glemte et øyeblikk at han pleide å kaste seg over alle kvinner. "Ja, min pil rammet før din!" sa hun med en selvfølgelig mine. Og da han bøyde seg ned fikk han øye på en pil som hadde boret seg inn i dyret akkurat på samme sted som hans. De to pilene stod og dirret ved siden av hverandre. Det var umulig å si hvem av dem som hadde rammet dyret. Men hun var jo bare ei jente! Hun kunne umulig være en like god jeger som han. Hun var ei jente, og slike skapninger pleide han å jage. "Pass deg, jeg er Orion! Jeg har tre gudefedre, en jordisk far og ingen mor! Jeg har voldtatt og drept, jeg har vært blindet og utstøtt. Til sist fikk jeg synet tilbake av soloppgangen. Ingenting kan stoppe meg. Jeg jaget de syv søstre opp på himmelen. Jeg kommer og tar deg!" truet Orion. Hun stirret kaldt på ham. I ansiktet hennes var det ikke en eneste rykning. "Pass deg selv, for jeg er jomfru!", svarte gudinnen.

Dette ville kanskje ikke blitt oppfattet som noen trussel for en dagens jeger og villmann. Men Orion fattet straks betydningen av det hun sa og vek forskrekket tilbake. Jomfru betydde at hun ikke behøvde ham. Hun var selvstendig. Hun var en gudinne! Han hadde aldri før møtt noen kvinnelig skapning som verken trengte ham eller fryktet ham. Dette var helt forferdelig. Og det virket dessuten som hun var like flink som han til å jage. Det var umulig for de to å bli enige om hvem av dem som var flinkest. Og etter dette startet en slags lek mellom dem. De ville selvsagt ikke innrømme at det var en lek. De jaktet i samme terreng. Hver gang et nytt bytte dukket opp, jaktet de fra hver sin side, og det endte alltid med at de traff samtidig på samme sted. De ble begge besatt av å vise den andre at de var flinkest. De skjerpet seg begge til ytterpunktet. De ble mer årvåkne og listige enn noen gang før. Og etter hvert begynte de å glede seg over denne leken som gjorde dem begge til bedre jegere. Orion grep seg i å vente på henne. Og kranglene begynte etter hvert å få et humoristisk preg. Artemis het hun. Og hun var jaktgudinne og jomfruenes gudinne. Orion var en ustoppelig jeger og en rastløs halvgud. De måtte etter hvert innrømme at de likte hverandre. Først moret de seg med å se hvem som kunne skyte lengst og best. Siden ble de gode jaktkamerater og var ute på jakt sammen både sent og tidlig. Artemis glemte seg helt bort. Hun tenkte ikke på annet enn å jakte sammen med Orion.

Broren hennes, Apollon, holdt øye med dem. Han var ikke glad for at Artemis løp på jakt sammen med denne villmannen. Han forsøkte først å snakke søsteren til rette, minnet henne på sine plikter. "Du er jomfru og skal ikke leke med villmenn! Hva vil folk tro?" sa Apollon. "Jeg er like jomfruelig og selvstendig nå som før. Jeg har bare fått en likeverdig venn!" svarte Artemis. Men Apollon hadde nå sine meninger om hva dette jaktkameradiet innebar. "Du rødmer når du kommer tilbake fra disse jaktturene," fastslo Apollon. "Hvis det bare var jakt dere drev med ville du ikke ha gjort det." Bare jakt. Det var bare jakt. Men Artemis var fullstendig ute av stand til å forklare broren sin at bare jakt ikke er bare jakt. Artemis forsøkte å forklare ham gleden av å være på sporet, å ringe inn et bytte, å skjerpe seg, gleden av å konkurrere, gleden av likeverdighet. Men Apollon var fullstendig ute av stand til å forstå ting som ikke lot seg nedtegne i regelverk for god sed og skikk. Han ville ha orden for en hver pris.

En gang han hadde fått Artemis for seg selv oppe på Olympen sa han til søsteren: "Jeg skal vedde for at ikke du klarer å treffe den prikken der nede!" Han pekte på et fjernt punkt i horisonten. "Tror du ikke det!" sa Artemis. Hun spente buen for. Hun traff. Det gjorde hun alltid. Og først da sjøen ble farget rød av blodet gikk det opp for henne at hun hadde skutt sin kjære jaktkamerat, Orion. Full av sorg løftet Artemis Orion opp til himmelen. Der ble han til et stjernebilde. Der er han å finne med sitt belte, sin hund og sin klubbe. Og der jakter han videre på de syv søstrene som Zevs skapte om til stjerner for at de skulle unngå ham.

Men Eos ser ham aldri mer. For når hun stiger opp på himmelen, er Orion forlengst forsvunnet fra den.