HJEM     NETTSTEDKART     SKRIV UT

Hjem > Fortellinger og artikler > Å kunne grepa

Å kunne grepa

Om forelskelse og gitarspill.

Da jeg var i mitt tolvte år skulle alle spille gitar. Og om man selv ikke kunne spille gitar, så hadde man kanskje likevel en gammel gitar stående - sånn i tilfelle man skulle få lyst til å lære å spille gitar, eller i tilfelle det skulle stikke innom en som kunne spille gitar. For den som kunne spille gitar, kunne også redde kvelden.

Jeg var full av utydelige drømmer. De fløt omkring et eller annet sted under overflaten. Jeg gikk der og ventet på at et eller annet skulle dukke opp av utydelighetens hav og bli synlig.

Kort sagt: Jeg var forelsket hele tiden. Hele tiden var jeg full av denne vemodige og frydefulle følelsen som gjorde meg fjern og utilnærmelig. Tilstanden var hele tiden den samme. Det var bare gjenstanden for forelskelsen som skiftet. Hele tiden var de der - vemodet, fryden og sangene.

Og alt var omgitt av gitarspill. Dirrende strenger over klangfulle resonanskasser. For der, på den andre siden av gata, bodde det tre brødre som alle sammen spilte gitar.

I de mørke høstkveldene, fulle av drømmer og vemod, kunne ingen se hvem som stod utenfor vinduet og lyttet. De tre guttene spilte og spilte. Det klang fra resonanskassene og hjertet mitt banket og banket, som selve stortromma i Frelsesarmeen, i takt med musikken.

Den eldste...å, den eldste.

Han var så høy, så veldig høy og så veldig kjekk. Han var så høy at man måtte bøye hodet langt bakover for å se opp i det kjekke ansiktet hans. For selv så han visst aldri ned. Så det ble så slitsomt. Og dessuten spilte han ikke ordentlig gitar, han spilte bare el. gitar. Og el. Gitar var ikke ordentlig gitar i mine unge ører. El. gitar var liksom syltet og hermetisert gitarspill på boks. Nei, gitar, det var dirrende strenger og klang fra en resonanskasse. Og når alt kom til alt traff vel ikke strengene hans resonanskassa mi.

Men den mellomste...å, den mellomste. Han hadde halvlangt hår etter moten og han spilte ordentlig gitar. Og han var ikke så høy at man måtte strekke seg. Men hans nærvær fylte meg med en sjenanse som ikke var til å overvinne. Dessuten så han aldri opp når han gikk forbi. Så det ble så slitsomt. Og det skal ikke være for slitsomt når man går i sitt tolvte år.

Men den yngste. Han spilte også ordentlig gitar. Og når han kikket opp på meg over sine tykke brilleglass og spurte om jeg ville være med på skattejakt, var det ikke nei i min munn. Ikke ja heller. Jeg kunne ikke få fram et ord. Jeg bare nikket og ruslet så likegyldig jeg kunne etter min venninne som også skulle på skattejakt. Og så dro vi på skattejakt. Vi fulgte kartet, tråkket opp skritt, og så fant vi skattene hans. Til min venninne ga han et kjede med plastperler. Og til meg ga han en snurrebass. Jeg lurte lenge på om det var en dypere mening med at han til akkurat meg hadde forberedt og pakket inn en snurrebass. Jeg syntes denne snurrebassen var omgitt av dirrende strenger og usagte løfter. Og jeg bevarte den som en av mine mest betydningsfulle skatter i det låste skapet sammen med alle mine dagbøker. Nøkkelen bar jeg alltid på meg.

Og jeg var ung. Utrenet i forelskelsens veier. Jeg kunne ingen grep. Det var lettere for meg å nærme meg gitaren enn å nærme meg gutten. Gutten bodde jo langt borte, på den andre siden av gata. Mens gitaren stod der, håndgripelig og nær bak den grønne kommoden på barneværelset. Først ville jeg lære meg noen grep. Så kunne jeg nærme meg gutten.

Så tok jeg da gitaren, min brors gjenglemte gitar, pakket den inn i ullteppe (det var 17 minusgrader ute, den vinteren) og bar den som en stor baby ned til Frelsesarmeen. For var det noen som var kjent for å spille gitar så var det de som tilhørte Frelsesarmeen. Og jeg satte gitaren ved siden av meg, ringte på døra, ventet til Kapteinen lukket opp og sa: “Kan du lære meg grepa?”

Frelsesarmeen er kjent for å hjelpe så mange mennesker i nød og for å kunne forholde seg til så mange ulike typer tiggere. De skuffet ikke nå heller. Etter bare noen få øyeblikks forvirring slapp Kapteinen meg inn. Og der, under Frelsesarmeens våpenskjold, lærte jeg mine tre første grep. Jeg lærte D, A og G. Og jeg følte det som var jeg innviet i et nytt mysterium.

Slik som jeg øvde på disse grepa. I timevis, kveld etter kveld. Jeg var stolt over de trælete, såre fingrene mine. Stolt over å klippe neglene korte på den ene hånden og la de gro lange på den andre hånden. Jeg øvet og øvet. Jeg hadde ikke lenger tid til å stå og lytte utenfor vinduet til de tre guttene som spilte gitar. Men bare vent. Først skulle jeg bare lære meg noen grep - og så.... (!)

Men det var ikke bare spørsmål om å lære seg noen grep og om å få strengene til å klinge uten den dumpe lyden av fingre som ikke klarer å klemme hardt nok på strengene, eller fingre som kommer i veien for andre strenger. Det var like mye spørsmål om å kunne skifte grep fort, fra det ene grepet til det neste. Jeg øvde og øvde og øvde. Spilte grep og skiftet grep. For Kapteinen på Frelsesarmeen hadde sendt med meg en sang, en sang som alle kan, og denne sangen var den første jeg lærte å spille på gitar.

“Han skal åpne perleporten sånn at jeg får komme inn....”

Om igjen og om igjen øvde jeg på å skifte fra D til G når jeg kom til ”perleporten”. I timevis satt jeg og lette etter strenger og trykket på strenger. Ingen zehnbuddist og ingen mester i transendental meditasjon har vist større tålmodighet og øvet seg mer i konsentrasjon enn den unge gitareleven som var meg. Den unge gitareleven som gang på gang gikk i stå ved perleporten, men prøvde og prøvde om og om igjen. Og så, plutselig en mørk kveld skjedde det et mirakel! Jeg hørte plutselig akkorden! Ja, jeg hørte ikke bare akkorden, men jeg hørte at akkordenes skiftning passet sammen med melodien! I et lysende øyeblikk forstod jeg meningen med grep og meningen med å skifte grep. For grepene var ikke bare grep. De var akkorder som laget musikk. Det hele dreide seg om musikk! Og slik gikk det til at jeg som bare skulle lære meg noen få grep for å kunne håndtere gutten på den andre siden av gaten, fant inngangen til musikkens mysterium. Jeg var kommet gjennom perleporten!

Likevel var det noe som skurret. Det var noe med forholdet mellom E og A strengen som ikke var som det skulle når jeg tok G grepet, som om de to tonene kolliderte eller konkurrerte i lufta. Noe var galt. Men om det var meg, gitaren eller grepet visste jeg ikke. Jeg hørte og hørte på de to tonene som kolliderte i musikken og til sist holdt jeg det ikke ut lenger. Jeg pakket på nytt inn gitaren i et ullteppe og begav meg til Frelsesarmeen. Og kapteinen slapp meg inn. “Det er noe feil” sa jeg. “Det er noe som skurrer, det er to toner som kolliderer i musikken!” Og da kom sannheten for en dag. Det var ikke fullverdige grep de hadde lært meg, men juksegrep. Grep man lærer unge, entusiastiske, men ikke så helt flinke amatører. Grep som skal gjøre at man raskere klarer å spille gitar. Men jeg var fortørnet. Jeg var sjokkert! For meg hadde Frelsesarmeen alltid representert det enkle, ekte og sanne. Og så hadde de lært meg juksegrep!

Den kvelden lærte kapteinen meg de ordentlige grepa.

Etter å ha øvd på de tre grepa i sin nye form, ble jeg sulten på å kunne mer. Snart fikk jeg nyss om at en venninne skulle ha besøk av en gitarspillende bestemor og at hun visstnok kunne hele fem grep. Og snart var jeg å finne på døra hennes med min brors gitar innpakket i ullteppe. Den kvelden lærte jeg E og H. Og da kunne jeg spille i E-dur, i A-dur og i D-dur.

Jeg øvde og øvde. Snart fant jeg ut at det fantes en musikkavdeling på biblioteket der man hadde bøker med skisser og forklaringer om grep og akkorder. Den kvelden jeg fant ut at det fantes noe som het moll-akkorder åpnet det seg en helt nye dimensjon i mitt musiske indre. Alle mine usagte drømmer og uklare, vemodige lengsler ble med ett så mye enklere å bære. For jeg var ikke alene om dem. Alle mollakkordene stemte med dem. Jeg øvde og jeg øvde. Jeg hadde rent glemt å stå utenfor vinduet til de tre guttene og lytte. Jeg lærte mine egne grep.

Men nå var tiden snart inne. Det var blitt sommer. Jeg hadde passet barn og fått skrapt sammen penger til et gitartrekk. Så nå snek jeg meg ikke anonymt omkring med gitaren pakket inn i et ullteppe. Jeg gikk oppreist og verdig og bar gitaren i et håndtak. Det var ikke det at jeg ikke kunne stemme gitaren selv. Jeg hadde også fått kjøpt en stemmegaffel og lært meg hvordan jeg skulle stemme gitaren. Men tross min unge alder hadde jeg forstått et av de eldste kvinnelige sjekketriksene. Å be om hjelp til noe man nesten kan.

Rolig og verdig gikk jeg over gaten med gitaren i et håndtak. På forhånd hadde jeg skrudd litt på gitarskruene for å sikre meg at det skulle være en grunn til å be om hjelp. Jeg ringte på døra. “Kan du stemme gitaren min, den er så ustemt?” Det glimtet i brilleglasset. Jo, han skulle stemme gitaren min. Men da tok motet slutt. Brått snudde jeg meg og løp ned trappa, over gata og hjem. Gitaren var igjen hos de tre guttene. Men jeg hadde greid det. Jeg hadde laget en bro over gata. Nå måtte vi møtes igjen. Han hadde gitaren min!

Men det var hans kusine som en stund etterpå kom bort med gitaren og fortalte hvordan alle lo da de merket hvor ustemt gitaren hadde vært. Men den var blitt stemt. Av den eldste! Han med el. gitaren! Den utvalgte hadde ikke rørt den en gang! Og jeg måtte bare innse at det fantes ingen bro fra den ene siden av gata til den andre. Den veien måtte jeg gå selv på mine ben.

Men først måtte jeg lære meg flere grep. Og det var så mye enklere å håndtere gitaren enn gutten. Det var så mye å lære. Sanger og viser oppstod og forsvant hver kveld. Og på en eller annen måte fikk jeg innblikk i at det var noe som het barégrep. Barégrep var veldig vanskelige. Da måtte hele pekefingeren legges over alle strengene. Å få til dette var virkelig en styrkeprøve. Nå hadde jeg et nytt mål. Jeg skulle bare lære meg barégrep, så skulle jeg nærme meg gutten.

Ut på høsten møtte jeg ham. Vi kom i samme klasse på valgfag i musikk. Jeg holdt øye med ham da gitarene ble delt ut til de som skulle spille til visene. Akkordene stod over teksten. Det var bare å spille det som stod. Han fikk en gitar, jeg fikk en gitar. Jeg vet ikke hvilke andre som fikk en gitar. Det var bare han og gitaren som nådde øyekroken hans. Og stemmen hans idet han pekte på arket og sa: “Hva er det for et grep, da, det kan jeg ikke!”

Og for meg kunne han like godt ha falt ned fra stolen og gjennom gulvet. Den nakne sannheten stod for meg. Han kunne ikke grepa til sangen! Han kunne ikke grepa! Han hadde bare lært seg noen få grep av brødrene sine. Ikke kunne han stemme gitaren og ikke kunne han barrégrep. Jeg, som hadde øvd og øvd og øvd et helt år for å torde nærme meg gutten kunne nå langt flere grep enn han.

Så det var slutten på den forelskelsen. Men ikke slutten på min kjærlighet til gitaren. For jeg kunne jo fremdeles grepa. Hvorfor skal man lytte ved andres vinduer når man kan spille selv? Og det er godt å kunne noen grep når man skal ut i verden.

Fortalt av Tone Bolstad som i perioder snakker sant.