HJEM     NETTSTEDKART     SKRIV UT

Hjem > Fortellinger og artikler > Fordi Gudene var ensomme.

Fordi Gudene var ensomme

Den Norrøne skapelsesberetningen gjenfortalt av Tone Bolstad Fløde

Ginnungagap. Et stort svelg uten bunn. En sprekk mellom to verdener, det endeløse gapet. Ingen kunne se ned uten å falle. Og ingen så ned i det heller, for det fantes ingen som kunne se ned i det. Så hvordan visste våre forfedre og formødre at alt startet med et stort gap? Sagaen forteller om en volve som kunne se det som var og det som skulle bli. Og det var hun som fortalte det til Odin, den guden, den av æsene som ga alt og gjorde alt for å vinne visdom.

I opphavs tider var ingen ting, ikke sand, ikke sjø eller svale bølger; jord fans ikke og opphimmel, bare Ginnungagap og gras ingen steder.
På den ene siden av Ginnungagap var Nivlheim, kulden og tåkens hjemsted. Der var det mørkt. Der la rimfrosten og tåken seg over de eiterkalde elvene som rant og rant fra Nivlheim. På den andre siden av Ginnungagap var Muspelheim. Der var det glohett og varme kilder sprutet ut kokende vann. Gnistene stod fra kokende jord. Gnistene stod fra Muspelheim. Hadde de to verdener møttes ville livet ha blitt til. Men de var atskilt av det endeløse gapet uten bunn. Og derfor fantes ikke liv.
Men elvene rant og rant fra Nivlheim. Eiterkalde elver med tåke og frostrøyk som følge. De kalde elvene nærmet seg Ginnungagap, hardnet og frøs til is. Rimlag på rimlag la seg utenpå frossent vann. Til sist nådde rimlagene Ginnungagap. Rimlag og istapper strakte seg utfor gapet. Og gnistene fra Muspelheim nådde fram til rimlag og is fra Nivlheim. Slik ble livet til. Slik begynte det.
Etter hvert smeltet rim og is, underlige former dannet seg i rimlagene. Der kom et hode frem fra rimet. Et stort hode, enorme skuldre, en diger skikkelse reiste seg av rimet. Rim i håret, istapper i skjegget. Selve urtidsjotnen, rimtussen over alle rimtusser. Det første levende vesen var jotnen Yme. Det første han tenkte på var mat. Noe å fylle den store magen med. Han så seg rundt, og der begynte en annen skikkelse å ta form. Frem fra rimet kom en enorm ku. Og kua snudde hodet og så på ham og sa : "Auuuuudhumlaaaa".
Yme syntes så tydelig at kua sa Audhumla. Og etter den dagen het kua Audhumla. Og Yme så at det rant fire bekker fra jura til kua. Fire strømmer med melk. "Er det etende?" tenkte Yme. Han sa ingenting. Han sa aldri noe, den første jotnen. Men han smakte på melken og merket at det gjorde ham godt, og så la han seg ned i de smeltende rimlagene og sovnet igjen. Det var det eneste Yme tenkte på i de første tider. å drikke av melken til Audhumla og å sove. Og han sov og snorket så det duret helt inn til Nivlheim. Grunnen skaket under ham. Han merket ingenting. Han merket ikke at han svettet mens han sov. Han merket ikke at frem fra armhulene hans sprang det underlige små vesener. Det skravlet og pratet, de kravlet og de krøp over og under ham. Det var jotnene som ble til på denne måten. Og alle jotnene fant melkeelvene til audhumla, drakk og ble mette. De løp og de lekte, de slåss og de skravlet og kravlet. Og innimellom sov de. Og kua hadde næring nok til alle.
Men kua måtte også ha næring. Hun slikket og slikket rimet av steinene. På steinen var det salt og saltet ga næring. Hun slikket og slikket saltet av steinen, men en dag fikk hun noe ekkelt i munnen ....hår... Et hårete hode kom frem fra steinen. Hun slikket og slikket, en manns skikkelse stod plutselig staut og stolt fram for henne. Han var Bure. Opphavet til æsene. Han visste ikke at han het Bure, han visste ikke at han skulle bli opphavet til æsene. Han visste bare at han ville ha et kvinnfolk , ei kone. Og så gikk han bort til de lekende, skravlende jotnene og fant seg ei jente der. Hun ble kona hans og sammen fikk de sønnen Bor. Og Bor fant seg også ei kone blant jotnene og sammen fikk de tre sønner. De het Odin, Vilje og Ve. Og de gjorde mye av seg.
Odin, Vilje og Ve drakk av melken til Audhumla og lekte og slåss sammen og lekte og slåss med jotnene. Men etter hvert ble de lei av å leke med jotnene. Jotnene lærte seg aldri reglene, og det gikk ikke an å snakke skikkelig med dem heller. De hadde ikke vett og forstand på noe, syntes Odin, Vilje og Ve. Og som tiden gikk ble det bare flere og flere jotner. Uansett hvor de snudde og vente seg så møtte de på jotner. Hvor lenge ville kua ha næring nok til alle? Og hvor lang tid ville det ta før de ble så mange at de drev æsene utfor Ginnungagap. Odin, Vilje og Ve satte seg ned og snakket sammen. "Dette er ikke en verden som jeg vil ha den", sa Odin til brødrene sine. Og det var første gangen det slo dem at de kunne gjøre noe for å få verden slik de ville ha den. Hittil hadde alt liksom bare blitt til av seg selv. En ting visste de, de ville ha plass. En ting til visste de, de ville ikke ha alle disse jotnene der, de tok opp all plassen og en dag ville de fordrive æsene. Og enda en ting visste de, de ville ikke ha han der kjempejotnen Yme liggende og snorke og drikke all den melken. Han tok for mye plass og han snorket altfor høyt. En dag ville han kanskje drive dem utfor Ginnungagap bare fordi jorden skaket slik når han rørte seg.
Så planla de krig. Og det ble krig. Den første krigen i verden. Og æsene var få og jotnene mange. Men æsene hadde forstand, de smidde våpen, de planla og de kjempet. Jotnene hadde ikke våpen, de var mange og sterke, men de kjempet uten plan. Rett som det var drepte de hverandre isteden. Slik ble de en etter en drevet utfor stupet og falt ned i det endeløse Ginnungagap. Yme drepte de mens han sov. Han merket ingenting. De skar over strupen på ham og løftet ham utfor Ginnungagap. Han var stor, den kroppen. Og de tre æsene, Odin, Vilje og Ve måtte hente fram all sin åsakraft. De løftet ham opp og veltet ham utfor. Og den store kroppen falt og....satte seg fast i gapet. Ymes kropp kilte seg fast der, mellom to verdener. Den tettet igjen hele gapet. "Ja, nå har vi stelt det til!" sa Vilje. "Ja, det har vi!" sa Odin. Gapet var tettet igjen, de kunne gå over fra Nivlheim til Muspelheim. Men i Muspelheim var det for varmt. Og Nivlheim var for kald. Og egentlig var de alle tre lei av å leve slik på kanten av et stup. For på kroppen til Yme var det akkurat passe.
"Skal vi skape verden slik vi vil ha den?" Det gjorde de. De skapte verden av Ymes kropp, der i gapet mellom to verdener. Der som det bare hadde vært tomhet, ble verden til. Av Ymes kropp ble jorden til. Av hans knokler, tenner og negler skapte de fjell, bergknauser og klipper. Av håret hans ble det trær, busker og gress. Blodet hans ble omskapt til nydelige bekker og innsjøer. Noe vann la seg i ring rundt verden, denne verden som de kalte Midgard. Så tok de Ymes hodeskalle og hvelvet den over verden. Slik stengte de tomheten ute. Men da ble det mørkt. Og de skapte solen og månen av gnister fra Muspelheim så det ble lys.
Nå var verden slik de ville ha den. De gikk omkring og nøt det hele, de tre brødrene. De snakket om hvor lure de hadde vært og hvor mye de kunne f å til. Det var allikevel noe som manglet. Krigen var over. Skapelsen var ferdig. Hva skulle de gjøre nå? Odin, Vilje og Ve var akkurat kommet til en strand. De hadde det bra, men det var liksom ingen der som kunne applaudere deres verk, det var ingen der som kunne beundre dem for det de hadde gjort, prise deres verk, se opp til dem og kanskje frykte dem litt også. Da drev det to kvister i land der de stod. Det var en underlig form på disse kvistene. Odin tok opp den ene. Det var kvist fra en ask. Vilje tok opp den andre. Det var kvist fra en alm. Underlig. Når de så på disse kvistene lignet de en slags vesener, lik dem selv bare mye mindre. Det var nesten som de kunne ane hode, armer, bein. Det var Odin som kom på det først: "Skal vi skape liv av det her?" Når ordene først var sagt kunne de ikke slippe tanken. Det var helt umulig å legge fra seg kvistene og gå. Skape liv, skape levende vesener. Hittil hadde de bare skapt jorden og trærne og fjellene. Ellers hadde de bare tatt liv. Noen dverger hadde de riktignok skapt av markene som sprang fram fra jorden. Men det var noe annet. Disse vesenene ville kunne ofre til dem, ære dem, tilbe dem, alltid være dem takknemlig for sin eksistens. Og - ikke minst - de ville fortelle historiene om dem så de ikke ble glemt!
Odin fant ut at det var verd det. Han hadde livets pust, og han ga den fra seg. Han bøyde seg ned og blåste på kvistene. Da sitret jorden under dem og kvistene tok til å endre seg. De kunne se hodene med øyne, ører, munn... Der var fingrene og tærne. De pustet, hjertet slo, blodet rant i årene på dem. Men de lå stille, de visste ikke at de levde, de kunne ikke røre seg. Vilje rørte ved pannen deres, ved hendene deres og føttene deres. Så fikk de forstand og kunne tenke, føle og forstå. Og de reiste seg opp og gikk. Men de hadde ingen glede av livet. De visste ikke hvor de var hvor de skulle gå, og de kunne verken høre, se eller snakke. Da tok Ve og rørte ved ørene, øynene og munnen deres. Og i det samme kunne de se, høre og snakke.
Slik ble de første menneskene til. Asken ble til en mann. De kalte ham Ask. Almen ble til en kvinne. De kalte henne Embla. Og de ble foreldre til alle menneskene. Menneskene bodde i Midgard. æsene bodde i åsgård. Midt mellom dem vokste Yggdrasil, det store verdenstreet opp. Røttene går både til Nivlheim og Muspelheim.
Slik gikk det til, fortalte volven. Hun fortalte det til Odin fordi han spurte. Odin hadde glemt så mye og måtte høre det fra hennes munn. Slik ble verden til av kroppen til en kjempestor jotne som ikke forstod seg på annet enn å spise og å sove. Og slik ble menneskene skapt av trær. Fordi gudene var ensomme.
Og fordi de trengte historiefortellere.