HJEM     NETTSTEDKART     SKRIV UT

Hjem > Fortellinger og artikler > Rapunsel husket ikke alt

RAPUNSEL HUSKET IKKE ALT

Rapunsel (som kaller seg noe annet idag) tenkte tilbake. Hun husket ikke alt. Det var det som var så forvirrende. Hun husket bare bruddstykker av et liv i tilfeldig rekkefølge. Det var som hun først var begynt å huske den ettermiddagen i tårnet da heksa hadde sagt det ordet. Inntil den dagen hadde alt vært så enkelt. Tårnet, håret, heksa, maten, søvnen og sangen. Med ett slag var alt ødelagt av ett eneste ord heksa hadde sagt.

”Har du lyst på havrebrød til aftensmat?” Hadde hun sagt. De hadde ellers pleid å spise suppe.

Rapunsel hadde sett forvirret opp: ”Jeg vet ikke hva det er…” Hadde hun sagt.

”Havrebrød, du har da fått det flere ganger…”

”Nei, det andre du sa – lystlyst på…Hva er det?”

Heksa stirret på henne et øyeblikk. Så brøt hun ut i en kneggende latter. Rapunsel hadde aldri skjønt den latteren. Lenge etter at heksa hadde firt seg ned langs flettene til Rapunsel ble hun sittende og fundere. Det var noe her hun ikke hadde skjønt.

Men hvordan skulle Rapunsel vite hva det var å ha lyst? Hun hadde aldri hatt lyst på noe! Nei, hvorfor skulle hun ha det? For hva hun visste så smakte vel all mat sånn som den maten heksa heiste opp i håret hennes! Og satt kanskje ikke alle jomfruer innestengt i høye tårn med bare ett vindu langt ute i en eller annen skog og sang lengselsfulle sanger mens håret deres vokste og en heks firte mat opp til dem? Det ene tårnet var helt sikkert likt det andre og den ene skogen kunne da vel være likeså grei som en annen… Og en heks fra eller til spilte vel ingen rolle… Hun visste ikke hva en dør var heller, men det hadde heksa heldigvis unngått å nevne.

Heksa hadde mange ganger sagt at det ikke var noe å trakte etter på utsiden av tårnet. En skog, mange tårn med hver sin jomfru og hver sin heks. Heksa hadde sagt det mange ganger. ”Alle jomfruer må sitte i tårn og vente på å bli hekser.”

I ettertid tenkte Rapunsel (som i dag kaller seg noe helt annet) at hun innerst inne nok var redd for å ha lyst på noe. Det er lett å bli litt analyserende omkring livet sitt i etterkant. Og i etterkant hadde hun analysert både skogen og tårnet og heksa og håret. Dypt inni seg, tenkte Rapunsel, så hadde hun sikkert hatt et ubevisst forhold til den tidlige barndommen. Hagen, huset, moren og faren og heksa som kom og tok henne bort fra alt sammen. Og i etterkant hadde hun fått vite at alt dette hadde skjedd bare fordi moren hennes hadde hatt lyst. Hun hadde hatt sånn ubendig lyst på noen grønnsaker som het ”rapunsel” og som naturligvis vokste på den andre siden av gjerdet. I hagen til heksa. Den slags grønnsaker vokser visst alltid der. Det var vel derfor hun hadde fått det navnet. Hun var oppkalt etter morens fatale lyst på vekstene på den andre siden av gjerdet. Rapunsel hadde bodd på den andre siden av gjerdet hele sitt unge liv. Det var virkelig ikke noe mer å se der enn andre steder.

I ettertid, ja. Men akkurat den ettermiddagen da heksa hadde nevnt det ordet, satt Rapunsel i dype tanker mens hun sang sine lyriske romanser. For hva annet er det å gjøre i et tårn? Og hun ble meget forbauset da heksa kom tidligere tilbake enn hun pleide.

”Rapunsel, rapunsel, slipp ned ditt lange hår.”

Merkelig så mild stemmen til heksa var den ettermiddagen. Og så lett hun var!

Hun ble dødelig skremt da det ikke var heksa som falt inn gjennom vinduet. Han hadde fått en voldsom fart, surret støvlespennen inn i håret hennes, hang fast, klarte ikke stoppe, han veltet klosset over både henne og håret hennes. Og det første hun hadde sagt til ham mens hun sjenert dro kjolen til seg var : ”Du lugger!”

”Unnskyld”.
Det tok litt tid å komme over det uheldige førsteinntrykket. Han virket like forbauset som henne. Mumlet noe om at han likte romanser sunget fra tårn i nettopp dette været. Det var noe med stemmen hans. Han snakket så vennlig. Og det var noe med hendene hans. Slike vesener fantes altså utenfor tårnet. Det hadde heksa ikke nevnt noe om. Var det kan hende flere ting hun ikke hadde nevnt?

Etter at han hadde firt seg ned den kvelden med løfter om å komme snart tilbake, kjente Rapunsel noe merkelig i høyre lillefinger. Lyst. Hun hadde lyst på noe. Hun hadde ikke lyst på havrebrød eller suppe. Hun ville ha stekte tomater krydret med karri og nybakte hvitløkbrød. Et glass godt avkjølt hvitvin kunne smake godt ved siden av.

Alt det skrekkelige som hendte siden: Forsnakkelsen, hårklippen, utkastelsen, det hadde hun siden ingen erindring om. Men det hun husket godt var hvordan det var å finne ham igjen. Selv hadde hun på sett og vis greid seg. Det var egentlig mye mer praktisk uten det lange håret når man måtte livnære seg selv i villmarken. Men han - det var så vidt hun hadde kjent ham igjen. Hun fikk vite etterpå at han hadde virret omkring i ørkenen i årevis. Han var blind, solbrent og forvirret. Han mumlet navnet hennes gang på gang. Rapunsel, Rapunsel. Han kom med euforiske skjønnhetsbeskrivelser av hår og tårn. Han fablet om tornebusker og hekser. Han kjente henne ikke igjen da hun snakket til ham. Han kjente henne ikke igjen da hun tok hendene hans. Han kjente henne ikke igjen da hun fikk ham til å legge seg med hodet i fanget hennes. Det var tårene hennes som gjorde det. Hun hadde ikke lagt merke til at de rant en gang. To tårer dryppet ned i øynene hans. Så kunne han se.

”Rapunsel!” sa han bare.

Men etter at hun fikk ham inn i den lille hytta si (der hun hadde bodd med barnet de siste tre årene) gjorde hun det klart for ham at hun kom til å ta et annet navn. Hun ville ikke bære rundt på navnet på hennes mors fristelser. Langt borte fra tårn, skoger, rapunsler og hekser kalte hun seg noe annet. Han kviknet til og ble bedre. Men han hadde liksom ingen ro.

Måtte stadig ut i skogen og lytte etter sang.

Hun sitter og funderer den dag i dag over det vesle ordet lyst. Hadde det egentlig vært best uten? Det er så forferdelig store omkostninger med det, så skrekkelig dyrt å ha lyst. Og det man har lyst på viser seg som regel å være på den andre siden av et tårn eller et gjerde.

Men hun kan ikke bli kvitt det. Hun har fremdeles lyst. Lyst på stekte tomater med karri og nybakt hvitløkbrød, kanskje med sorte oliven…

 

Fundert av Tone