HJEM     NETTSTEDKART     SKRIV UT

Hjem > Fortellinger og artikler > Å være muntlig i et skriftsamfunn

Å være muntlig i et skriftsamfunn

Tone Bolstad Fløde

Tiden før skriftspråk og trykkekunst blir ofte omtalt i romantiske vendinger av moderne muntlige fortellere. Det var den gang da den muntlige forteller hadde en posisjon og en udiskutabel funksjon i sitt samfunn... Den gang da fortellingene var levende og gikk fra munn til munn. Den gang da åndslov og copyright var ukjente størrelser og fortellingen var fri. Men nå er det altså skjedd. Vi har lært å lese. Nå kan fortellingene leses av hvem som helst. Fortelleren trengs ikke for å overlevere tradisjoner og fortellinger. Men så likevel kommer vi og insisterer på at vi vil være muntlige fortellere, og at fortellingene; eventyrene, sagnene, bibelfortellingene, mytene - skal fortelles muntlig.

Men er det egentlig mulig å være muntlig i et skriftlig samfunn?

Nå må det sies at mange moderne fortellere arbeider ikke bare etter skrevne tekster, men skaper selv sine fortellinger fra grunnen av ved hjelp av sin livs erfaring og sin fantasi. Men her i landet har vi en sterk tro på våre folkeeventyr og de fleste muntlige fortellere tar utgangspunkt i disse. Det første en muntlig forteller gjør er ofte å lese Asbjørnsen og Moe. Men det er på sin plass da å spørre som en kjetter: Hvis det som fortelles er en allerede nedskrevet versjon av en fortelling, hva er da forskjellen på utenat høytlesning og muntlig fortelling?

Å lese utenat.
Utenat høytlesning er å pugge teksten utenat for så å kunne gjengi den helt eller delvis ordrett uten hjelp av manus. Dette kan gjøres med mer eller mindre innlevelse, mer eller mindre analyse og dypdykk i teksten. Det kan gjøres meget godt, overbevisende og profesjonelt, eller hjelpeløst og stortrende. Ved å "lese utenat" kan leseren få stort utbytte selv ved å måtte befatte seg med en tekst et stykke tid. Det kan gi en opplevelse av å komme inn på teksten. Og i fremføringsøyeblikket får man øyekontakt med tilhørerne ved ikke å være bundet av manus.

Prinsippet er at det er teksten som skal fram. Selv er man en formidler av teksten, litteraturen, eventuelt forfatterens ord. Skuespillere arbeider ofte med utgangspunkt i en tekst som skal gjengis ordrett. Men ved hjelp av lang og tålmodig tekstanalyse, dypdykk og trening og trening kommer man fram til et uttrykk som kan være meget overbevisende, slagkraftig og som gir tilhørerne en opplevelse av å komme teksten svært nær. Men at det er godt betyr ikke dermed sagt at det er et muntlig uttrykk. Det kan være god fortellerkunst eller skuespillerkunst, men det er ikke muntlig fortellerkunst. Og om man nå ikke har tid til dette dypdykket i teksten og all denne treningen men er fornøyd med å pugge teksten utenat og gjengi den på en ryddig måte med riktig vekt og tilløp til stemmebruk her og der, så er det ikke dermed sagt en muntlig fortelling: Det vil si: Dårlig skuespillerkunst er ikke god muntlig fortelling. "Jeg kom i hvert fall gjennom det uten å gjøre feil", er et utsagn som ofte kan høres fra den som ikke er kommet "ut av teksten". Og det er så lett å bli vippet av pinnen. En bemerkning fra publikum kan være nok til at noen ord kommer i "feil" rekkefølge og så "kommer man ut av det". Ikke misforstå meg! Utenatlesning kan absolutt ha sine positive sider. å ha boken inne i seg har f.eks. hjulpet fanger gjennom umenneskelige forhold. Men det kan ikke dermed kalles muntlig fortellerkunst.

Å være muntlig fortellerkunstner.
En som vil skape muntlig fortellerkunst må kvitte seg med holdningen at teksten er den egentlige fortellingen. Den egentlige fortellingen for den muntlige fortelleren er den fortellingen som fortelles muntlig i det øyeblikket og i den sammenhengen den fortelles. En muntlig forteller må selv stå inne for fortellingen og skape, gjenskape, nyskape fortellingen både i sitt forarbeid og der og da. Fortellingen fortelles muntlig bare i et rom der forteller og tilhørere er tilstede samtidig. Det vil da si at fortellinger over fjernsyn, radio og cd strengt tatt ikke er muntlige. Disse medier kan fremstille muntlig fortelling, "vise" den frem, rapportere om den. Men for oss som sitter hjemme i stua er det ikke en muntlig fortelling , vi er ikke i en muntlig situasjon. En annen sak er at et muntlig uttrykk kan tilpasses disse medier. Men dette er igjen noe annet.

En muntlig forteller må dermed ha evne til å være tilstede i en muntlig situasjon. Hun må tåle nærværet, ta publikum innover seg, ta imot deres energi og bruke den inn i fortellingen. Dette er ikke å legge seg flat for tilfeldige signaler og følelsessvingninger og det betyr slett ikke at man møter uforberedt. Man må tvert imot ha forberedt seg godt for å kunne gå inn i og tåle et slikt møte. Fortellingen må stå stødig, men det må fortelleren også. Det behøves en personlig og mental forberedelse for å kunne ta inn og samle en gruppens energi og å gjenskape fortellingen i denne energien.

En muntlig forteller må kunne improvisere. Men det er ikke den formen for improvisasjon som når man ikke gidder å forberede seg og heller "tar det på sparket", eller som når du har glemt manus og fortvilet "ror deg ut av det". Men i fortellingen, må være rom til et møte, et nærvær, og dermed et element av improvisasjon, stort eller lite. Det kan gå på stemmebruk, timing, rytmikk, valg av ord og tilpasning av styrken i uttrykket. Det handler om å se tilhørerne. Og da forteller man ikke på samme måte til to hundre mennesker i et kjøpesenter som til ti sjenerte barn i et bibliotek, selv om det er den samme fortellingen.

Å ta ansvar for friheten.
Et spørsmål studenter ved Halvårsenhet i muntlig fortelling ofte stiller, er dette: "Hvor mye kan vi forandre på en tekst? Hvor fri kan vi være?" Spørsmålet oppstår nettopp når utganspunktet er en skriftlig fortelling som nå skal fortelles, ikke bare leses. Og vi oppmuntrer dem gjerne til å beholde strukturen og innholdet, men å søke sine egne ord og sitt eget språk: Altså en gjenfortelling. Svaret passer når man arbeider med nedskrevne varianter av folkeeventyrene. Disse er "fri" i den forstand at ingen har "copyright" på selve fortellingen, selv om de har skrevet den ned. Og så bør respekten være til stede i forhold til strukturer og innhold som er bygd opp i hundrevis av år så man ikke ved et innfall amputerer vekk selve livskjernen i fortellingen bare fordi man ikke liker den selv.

Men det er mange måter å arbeide med tekster på.
- Man kan gjengi den ordrett (lese utenat.)
- Man kan beholde innhold og struktur, men utvikle et eget språk. (Gjenfortelling)
- Man kan ta utgangspunkt i teksten, fortellingen, men tilføre innholdet et ny vinkling, legge noe til, ta noe bort, legge det til en annen tidsepoke o.l. (Nyskapning av fortellingen)
- Sammenholde flere skriftlige kilder til samme fortelling for så å komme fram til sin egen variant. (Skape fortelling av kilder)
- Ta utgangspunkt i en fortelling og skape sin egent fortelling av det som ikke står. Fantasere videre, fortelle bipersonens fortelling osv. (Finne sin fortelling med utgangspunkt i en annens fortelling)

Men hva med andre typer tekster? Forfattede eventyr, såkalt kunsteventyr og noveller? Her er reglene klare. En nå levende forfatter skal spørres og kilden oppgis. Mange mener at man her også bør holde seg til teksten og ikke forandre noe av hensyn til forfatteren. Men midt i denne samtalen omkring hva som kan forandres og ikke er det som det viktigste blir glemt.

Hva kan muntligheten tilføre?
Hvorfor skal du fortelle dette? Det er kanskje ikke slik at du nødvendigvis skal fortelle alle fortellinger selv om du liker dem. Kanskje nettopp denne teksten gjør seg best som opplesning? Kanskje disse bildene er best i sitt litterære språk? Spørsmålet må være: Kan en muntlig gjengivelse tilføre noe nytt til fortellingen? Når det gjelder folkeeventyr og sagn som er nedskrevet er svaret nesten alltid ja. For de muntlige bilder og effekter ligger og dormer i den nedskrevne utgaven og venter bare på å bli funnet igjen av en som forstår at teksten må forstås som en skisse. Men når det gjelder forfattede, litterære fortellinger så må du spørre som forteller om du med din muntlighet egentlig kan tilføre noe nytt.

Vi er muntlige forteller i et skriftsamfunn, men hva tilfører vi? Noen hyggestunder i biblioteket og i klasserommet der vi "ser hverandre" er bra. Men å være skapende er å lage nye nytt, ikke bare gjengi og kopiere det som er gitt. Tør vi det, tør vi å være skapende?

Og istedenfor å spørre som en slave: "Hvor fri kan jeg være?" kan vi spørre som frie mennesker, frie, skapende mennesker: "Hvor vil jeg med min frihet, hva vil jeg skape, og hva vil jeg fortelle?"