HJEM     NETTSTEDKART     SKRIV UT

Hjem > Fortellinger og artikler > Hvem er den gode forteller

Hvem er den gode forteller?

Om kvalitet og kvaliteter i forhold til muntlig fortelling.

Ofte når emnet "kvalitet" kommer på banen i fortellerkretser, stanser samtalen opp. Skotupper skraper i bakken, blikkene blir flakkende. Kvalitet er visst et upopulært tema blant fortellere og fortellerinteresserte. Selve ordet "kvalitet" synes å vekke ubehagelige assosiasjoner hos noen. Dette er kanskje ikke noe man ustraffet bringer på banen. Av og til flammer diskusjonen opp så det oser og gnistrer lange veier, en mengde tanker, konsekvenser og motsetninger kommer en kort stund til syne før flammene dør hen og "brannstifterne" forlater hverandre i en haug av aske. Er det "farlig" å tenke kvalitet i forhold til muntlig fortelling? Er vi ikke alle interessert i å arbeide med å forbedre våre fortelleregenskaper? Er vi ikke alle opptatt av at den muntlige fortellingen skal være en god fortelling? Og hva er egentlig "kvalitet" i forbindelse med muntlig fortelling?

Som synonymer til "kvalitet" er gjerne disse begrepene ført opp: egenskap/beskaffenhet/sort/ art/verdi. Når jeg snakker om "kvalitet" vil jeg gjøre det både i betydningen "egenskap" hos fortelleren og "verdi" i forhold til fortellersituasjon, sammenheng og funksjon. Det må være fullt lovlig og ønskelig blant fortellere å spørre etter hvilke egenskaper vi trenger for å være en gode fortellere og hva slags verdier som ligger til grunn for vårt arbeid. For dersom vi helt skiller oss fra kvalitetskravet, dersom all fortelling er god fortelling og dersom alle fortellere er gode fortellere, gjør vi den muntlige fortellerkunsten en bjørnetjeneste.

Da kan det for eksempel virke som om den muntlige fortelling er en kunst for de late. I Bulletin (Fortell) 1.2000 "Det er ikke dagsformen som skal avgjøre" spør Beate Eckhoff Svein Tindberg etter spontaniteten og improvisasjonen. Svaret hans har nok fått mang en forteller til å snappe etter pusten : "Ofte tror jeg at kravet til å være åpen og impulsiv er en fordekt form for latskap." Og så snakker han om det tålmodige arbeidet med tekstanalyse, arbeidet med å legge stein på stein til forestillingen er ferdig. Og selv om man kanskje får litt "bakoversveis" av han utsagn, må vi vel innrømme at han kan ha rett. Mye improvisasjon og spontanitet er ikke annet enn et ønske om å slippe å forberede seg, slippe å konsentrere seg, det er lettere "å ta det på sparket og se hva som skjer". Kanskje han har rett. Kanskje det er de flittige og disiplinerte som blir skuespillere, mens de late og dovne blir fortellere. Ikke? Så la oss da se nærmere på fortelleren, hvem er hun/han?

Det er to ytterpunkter i synet på hva en muntlig forteller er eller skal være. Disse vil den som er så dristig å kalle seg forteller nok støte på en og annen gang. Den ene er at fortelle er noe vi alle kan og noe vi alle gjør. Det er like merkelig å presentere seg som yrkesforteller som å presentere seg som yrkesmenneske. Den andre er at å være forteller er noe opphøyet og hellig, noe som er forbeholdt noen få innviede personer.

Å fortelle er noe vi alle kan. Det er noe allment, noe folkelig. Fortellingene er våre, de tilhører folket fordi de har gått eller går eller bør gå på folkemunne, uten noen signering fra den enkelte forteller. En forteller er her et anonymt ledd i en kjede eller en informant til tekster nedskrevet i bøker. Det blir vanskelig å kreve og å spørre etter kvaliteten i fortellerprestasjonen. Selve fortellerøyeblikket underordnes overleveringen av fortellingen. Men i dag er fortelling kommet på mote. Plutselig kommer den ene yrkesgruppen og faggruppen etter den andre og sier at de egentlig har drevet med fortelling hele tiden, eller /og at det egentlig er dem som vet hva fortelling dypest sett er. Teologer , psykologer, filosofer og reklamefirmaer kappes om å skrive avhandlinger og holde foredrag om temaet fortelling. Og i skolen er plutselig alle fagdisipliner opptatt av fortelling på en eller annen måte. Kanskje det er en motessak, en bevegelse, et blaff i de pedagogiske kretser som vil gi seg igjen etter noen år. Men mye av det som nå blir sett, har vært der hele tiden. For det er menneskelig å fortelle. Vi organiserer impulsivt våre erfaringer i mønstre som kan kalles fortellinger, kutter ut det som ikke passer inn, tar med det som passer og skaper fortellinger om våre liv. Hele tiden forteller vi. En god fortelling i denne sammenhengen er først og fremst en som skaper mening for fortelleren selv, og enda bedre er en fortelling som gjør noe felles, som skaper mening for andre, eller som vi sier : En fortelling som kommuniserer. Alle er fortellere, fortellingen blir synlig, men fortelleren usynlig fordi alle er det.

Den andre holdningen er at det å være forteller er noe opphøyet og hellig. Fortelleren er på linje med presten eller sjamanen som kjenner og overleverer våre hellige, store fortellinger. Det fins enda kulturer der det ikke bare er å rappe en hvilken som helst fortelling fra en hvilken som helst forteller og fortelle den til hvem som helst. Fortellinger blir overlevert etter bestemte regler til bestemte betrodde personer for å skulle fortelles i helt bestemte sammenhenger. Herfra kommer det hellige og opphøyde fortellerbegrepet. I vår kultur med våre moderne fortellere er vi jo dessverre eller heldigvis løsrevet fra denne kjeden av fortellere som overleverer fortellinger muntlig. Ikke alle har hatt en lærer som ikke bare ga metoder og triks, men som ga av seg selv. Og enda færre har vel opplevd å bli innviet og fulgt av en lærer som overleverer fortellingene akkurat når akkurat den enkelte er moden for det. Vi er frie, løsrevet fra den muntlige fortellerkjeden og vi har tilgang til alt gjennom bøker, internett, fjernsyn. Vi er frie fra veiledere og kan gå hvilken vei vi vil. Forlatte og fri må vi velge våre veier og selv ta ansvaret for vår utvikling.

Statiske eller fleksible kvaliteter. Kanskje det er angsten for et statisk kvalitetskrav som ligger bak mange fortelleres angst for kvalitetsbegrepet. Men "kvalitet" trenger ikke å være noe statisk. Det kan godt forandre seg hvilke egenskaper og verdier man setter høyest. Da jeg begynte som forteller i 1990, målte jeg gjerne verdien av fortellingen etter det objektive innholdet i fortellingen selv, hvilke psykologiske dybder og symboler denne inneholdt. De egenskaper jeg prøvde å tilegne meg som forteller gikk på evnen til å fordype seg og til å skape konsentrasjon omkring fortellingen i fortellerøyeblikket, slik at tilhørerne kunne få berøring med disse dybdene. Men møtet med alle de trivielle ytre forutsetningene, konfrontasjonen med alle de uforutsette hendelsene, lærte meg snart at det hjalp ikke stort om jeg hadde et sterkt forhold til fortellingens dybder, dersom tilhørerne ikke var klare for den. Jeg sluttet å tenke på fortellingen som skulle overleveres som noe objektivt med statiske verdier, og tenkte mer på hva akkurat denne fortellingen kunne skape i akkurat denne gruppen. Etter hvert satte jeg høyere verdien av selve møtet mellom forteller og tilhørerne, verdien av selve situasjonen som en kollektiv hendelse. Og dermed ble egenskaper som "fleksibilitet", "tilpasningsevne", "evne til kommunikasjon" viktige å dyrke fram hos meg selv som forteller. Slik kan erfaringen selv endre forholdet til hva som er en god fortelling. Hadde min første erfaring som forteller vært et stillesittende publikum i en mørk sal, om og om igjen, kveld etter kveld, ville kanskje mitt kvalitetsbegrep også vært annerledes.

Første gang jeg virkelig måtte sette meg ned å tenke ut hva som er gode egenskaper for en forteller, i mer statisk forstand, var da jeg for første gang ledet et kull studenter ved "Halvårsenhet i muntlig fortelling, desentralisert" mot eksamen. Jeg var, i samarbeid med sensor, tvunget til å sette karakterer på alle disse individene. Noe som i seg selv opplevdes som selvmotsigende. Disse menneskene, "kandidatene" som det heter på eksamensspråket, var jo individer, de skulle arbeide i ulike sammenhenger og ville trenge ulike egenskaper. Og i tillegg skulle de bedømmes i en oppkonstruert og kunstig situasjon, ute av sammenhengen der de ellers ville ha fortalt. å sette karakterer på fortellere er en oppgave det er umulig å gjøre riktig. Og hva gjør man da? Jo, man setter noen statiske egenskaper ned på papiret. Man blir enige om hva man skal se etter hos disse individene, oppretter en skala som alle kan måles etter. Slik blir det "rettferdig" - når alle bedømmes etter samme skala. Men de ulike individer skulle ut i ulike situasjoner og ville trenger ulike egenskaper.

Tro om det er denne statiske skalaen fortellere er engstelige for når de står der og skraper i bakken med skotuppen.

Ulike fortellere - ulike kvaliteter. På Nordisk fortellerseminar i Randers dette året ga jeg i mitt foredrag "Muntlig fortellerkunst - en kunst for de late?" følgende eksempler og stilte spørsmålet: Hvem av disse fire har de fortelleregenskapene du setter mest pris på.

1. I barnehagen er det eventyrstund. En gang i uken er det et spesielt lys som tennes, en spesiell stol som brukes og en spesiell sang som synges. Så setter førskolelæreren seg på stolen og forteller. Hun har tenkt nøye gjennom hvilket eventyr hun forteller, og hun holder seg nesten nøyaktig til teksten. Stemmen hennes er annerledes nå når hun forteller enn ellers. Den er litt lysere, litt jevnere. Ordene hun bruker virker noen ganger kunstig i munnen hennes, rytmen er ikke helt hennes egen, men det ser ikke ut til å affisere barna. Deres kommentarer, som ikke er mange, blir hørt, men ikke oppmuntret. De er rolige, tillitsfulle, de har hørt historien mange ganger. En sang synges, lyset slukkes og stunden er over.

2. De er på tur med SFO (Skolefritidsordningen). De går i fjerde klasse og sitter samlet rundt et bål ved stranda. Pølsegrillingen er ferdig. Noen gnager enda på restene av en svartbrent pølse, de fleste ligger late og bare ser inn i glørne. Assistenten forteller en afrikansk fabel. Han tar det på sparket. Tonefallet er det samme som han bruker ellers. Fabelen er nok tilsatt en del moderne og norske ord og vendinger, og han har mange bemerkninger og sidekommentarer til det han forteller. Han anstrenger seg for å være ungdommelig, og han klarer det. De lytter og ler til alt han sier.

3. I fortellerkafeen

I kafeen er det en uformell stemning. Hun som har ordet nå har fortalt mange ganger der før. De ler bare hun reiser seg. I kveld har hun en rekke små skjemtehistorier og sladderhistorier som hun liksom bare rister ut av ermet. Hun vet aldri hva hun skal si før hun har sagt det. Hun reiser seg aldri før et stykke ut på kvelden når tilhørernes ører er varme og latteren sitter løst. Publikums kommentarer besvarer hun kvikt på sparket.

4. Salen er fullpakket. Tre hundre mennesker har kjøpt billett. Det hersker en forventningsfull stemning. Programmet leses. Så slukkes lyset i salen. Alene i lyset står en enkelt forteller. Med perfekt timing, variert stemmebruk og tilpasset kroppsspråk holder han publikum i ånde i to timer. Folk måper av beundring der de sitter i mørket.. Ingen sier ett ord før applausen bryter løs.

- Ikke overraskende svarte de fleste diplomatisk at det var umulig å si noe om hvem som hadde best egenskaper. Alt var bra i sin sammenheng. Men la oss nå se nærmere på disse oppkonstruerte fortellersammenhengene. Den første, i barnehagen, setter ritualet og selve overleveringe av fortellingen høyt. Konsentrasjon og ro synes viktig. De egenskaper det krever av fortelleren er evne til å skape konsentrasjon og ro. Og hun bør kjenne sin fortelling. I det andre tilfellet var spontaniteten og samværet viktigst. Det å være sammen og more seg over en god fortelling var viktigere enn om fortelleren snublet i ordene og ikke husket fortellingen helt nøyaktig. Her bør fortelleren ha evne til å velge det riktige øyeblikk, fortellerglede og samværsglede blir viktige egenskaper. I det tredje tilfellet med fortelleren på fortellerkaf

I fortellerkafeen var det mye av det samme. Samværsglede og latter var verdier ved fortellingen. Egenskapene hennes var spontanitet, fortellerglede og evne til å velge det rette øyeblikk. Mens den siste og fjerde var noe for seg selv. Her møter vi den profesjonelle forteller. Verdien lå i å oppleve en god fortelling godt fortalt. Alt er lagt til rette for å lede konsentrasjonen mot dette. Dette setter flere krav til fortelleren enn samværsglede og kjærlighet til den gode fortelling. Her kreves det konsentrasjon, variasjon og et grundig forarbeide for å kunne holde så mange menneskers konsentrasjon og interesse så lenge. Man kan sjarmere mennesker med sin fortellerglede i ti minutter. Men i en to timer lang forestilling kreves det mer enn bare sjarm.

Disse eksemplene viser igjen tre typer av fortellere som nok kan ha mye felles, men som i mange tilfeller vil ha tre ulike behov: Den private forteller, "forteller- i- et yrke" og yrkesfortelleren eller den offentlige forteller.

Den private forteller, "forteller-i-et-yrke" og den offentlige yrkesforteller. Den private forteller forteller i private sammenhenger hjemme og sammen med venner, eller i andre uformelle sammenhenger. Den private forteller ville aldri tvinge seg til å fortelle noe hun ikke liker på et tidspunkt da hun ikke har lyst til å fortelle. Den private forteller er en gave for barn på sengekanten, en gave for lystige lag og uformelle fortellerkaf

Žer. Fortelleren har kanskje spontanitet og fortellerglede. Det sier seg selv at det blir meningsløst å komme med et kvalitetskrav i slike sammenhenger.

"Forteller-i-et-yrke" er f.eks. lærere og førskolelærere som bruker fortelling enten som metode eller som et avbrekk i undervisningen, terapeuter som bruker fortellingen i behandling av syke mennesker, bedrifter som tar i bruk fortelling som et redskap for å få et bedre miljø blant sine ansatte osv. Den som bruker fortelling på denne måten må tenke mer målrettet og strukturert enn den private fortelleren. De må kunne sitt fag, planlegge og vite hvorfor de gjør det de gjør. De må stille seg spørsmål som: Hvorfor forteller jeg akkurat denne historien nå og er jeg i stand til å ta imot reaksjonene på den? Det vil ikke si at det ikke er rom for spontanitet og fortellerglede. Men når man bruker fortelling i sitt yrke, blir man tvunget til å begrunne og legitimere det man gjør. Man kan ikke bare ta alt på sparket og la fortellingen "bli som den blir". Det kreves litt forberedelser, man må kjenne sin fortelling og gi seg tid til å øve. Men det er også her meningsløst å stille kvalitetskrav til fortelleren på perfekt timing, stemmebruk, innlevelse i figurene osv.

Jeg velger med vilje å si "Den offentlige yrkesforteller" og ikke "den profesjonelle" forteller. For med begrepet profesjonell forteller oppstår et problem. For hvem bestemmer at noen er profesjonell forteller og andre er amatører? Det finnes i dag ingen autoriserende fortellerutdannelse i Norden. Halvårsenhet i muntlig fortelling er bra å ha, men det gir ikke noe brev på at du er yrkesforteller. En annen måte å tolke "profesjonell" på er at fortelleren livnærer seg av sin virksomhet som forteller. Men det vet vi at det kan være ganske andre ting som avgjør om en forteller kan leve av fortellervirksomheten enn at vedkommende er god nok. Det hersker kanskje en misforståelse på dette feltet, så jeg sier det rett ut: Det er ikke et enkelt liv å livnære seg som forteller. Så dersom en profesjonell forteller ser seg nødt til å ta en halv lærerstilling for å spe på inntekten - vil det da si at vedkommende plutselig er blitt amatør? Nei, når det ikke finnes innvidde som kan innvie, ingen seremoni, ikke noe sertifikat, kommer man fort ut i et uføre ved å prøve å sette et skarpt skille mellom profesjonelle og amatører. Men selv om skillet kanskje ikke er skarpt, så merkes det likevel når man krysser grensen. Det er en forskjell på å fortelle for morro skyld eller som en del av en annen sammenheng og å fortelle for et betalende publikum eller en sammenheng der arrangøren har betalt for en opptreden. Man forplikter seg på å gjøre en jobb, en god jobb. Man kan ikke snu på halvveien fordi man ikke er i slaget den dagen eller ta det som det kommer og se hva som skjer. En som kaller seg profesjonell forteller forplikter seg til å tenke kvalitet og til å arbeide med kvalitet fordi de som bestiller fortellingen, har rett til et arbeid som er godt utført.

Så kommer vi igjen tilbake til spørsmålet: Hva er et godt utført fortellerarbeid?

Det er enkelte grunnleggende ting som må til for at en fortelling i det hele tatt skal fungere, om det er privat eller offentlig, i skolen, på sengekanten eller på scenen.

- kjennskap til fortellingen. Dersom du ikke forteller en spontant "finne-på-fortelling" er det nødvendig å kjenne sin fortelling. Dersom fortelleren stopper midtveis og ikke husker et viktig poeng, faller fortellingen .

- tilgang til sin fantasi, indre bilder, drømmer. Dersom det ikke er opplesning eller mekanisk gjengivelse av tekst, må fortelleren ha en viss åpning til sine egne assosiasjoner omkring historien.

- evne til å kommunisere eller gjøre fortellingen felles. En muntlig fortelling skjer i en muntlig situasjon der man er avhengig av at folk lytter. På en eller annen måte må man skape interessen og holde på den gjennom hele fortellingen.

- Den offentlig yrkesforteller. Dersom alle er fortellere og alle har fortelleregenskaper, hva er da den offisielle yrkesfortellerens kvaliteter ? Man kan si det så enkelt som at det er å rendyrke og kultivere de egenskaper som "alle har". Alle kan synge, men noen er sangere. Alle kan fortelle, men noen er fortellere.

- Det som ofte fremheves når man spør hva som er de viktigste kvalitetene ved en muntlig forteller, er ektheten, ærligheten og at tilhørerne får en følelse av at denne fortellingen er noe som er virkelig viktig for fortelleren å fortelle. Dette er noe en privat forteller i uformelle situasjoner kan ha i massevis. Man trenger jo ikke å fortelle dersom man ikke har lyst, så man kan vente til inspirasjonen kommer. Og denne ektheten og ærligheten kan være nok til å skape en interesse hos publikum. Den kan overdøve snubling i ord, rot i utøvelsen av stemmebruk og direkte tale osv. Ja, det er mange som sier at de foretrekker dette framfor en fortellerforestilling som er perfekt i sin ytre form. Men dersom den samme "ærlige og ekte" fortelleren blir bedt om å fortelle et sted der hun ikke føler seg trygg, eller gjenta fortellingen i en annen sammenheng , er det ikke sikkert det går like bra. I tillegg til viljen til å fortelle historien behøves det nå en evne til å fremkalle den samme ærligheten, lysten og tryggheten der den egentlig ikke er. Det trengs en evne til å skape sammenheng. Mange kan fortelle bra i uformelle sammenhenger når stemningen er på høydepunktet, når alle er varme og trygge. Men yrkesfortelleren må ofte kunne skape sammenheng, skape trygghet når folk sitter der skeptiske og avventende, når rommet virker kaldt og uvennlig og man selv helst skulle ha vært hjemme i sofakroken. Da må man kunne gi denne tryggheten, samle gruppen og så interesse for det som skal skje. Det handler om å ta ansvaret for fortellersituasjonen. For å kunne ha denne evnen trengs det noe så kjedelig som trening, erfaring og rutine.

- Det første ordet som faller meg inn når jeg skal se på hva som skiller en offisiell yrkesforteller fra de som forteller i private og uformelle sammenhenger er "disiplin". Disiplin forbindes gjerne med noe negativt, noe som ødelegger spontaniteten og fortellergleden. Men disiplin er den egenskapen vi trenger for å gi form til våre valg, for å sette vår kjærlighet ut i livet. Uansett hva man skal gjøre, fortelle, lære å spille et instrument, skrive en bok, så trengs det disiplin. Og den som har prøvd vet at disiplinen er ikke bare en vond og trang tvangstrøye når den bunner i et personlig valg. Den er den veien man staker ut for å komme til målet. Disiplin kan være en befrielse. Disiplin vil si å arbeide også når man ikke er i humør til det. Slik man må med alt arbeid her i verden. For en som forteller for et betalende publikum forplikter seg til å gi dem et godt forberedt arbeid. Ofte blir disiplin, rutine og trening satt opp imot ekthet og ærlighet i uttrykket. Men det trenger ikke være noen motsetning dersom fortelleren bruker treningen, rutinen og erfaringen til å hente fram det ærlige ønsket om å fortelle som alltid ligger i bunnen et sted. Og om det ikke ligger der? Ja, da er det vel på tide å finne på noe annet.

- En annen egenskap eller kvalitet ved en offisiell forteller er viljen til å virkelig fordype seg, ikke bare raske med seg en god historie hørt i forbifarten fra en annen forteller, ikke bare etterape et uttrykk fra en forteller man ser opp til, ikke bare gjengi en fortelling fra boka med trykk på riktige stavelser, men å sette seg inn i tradisjonene der fortellingen er hentet fra. Det som fortelles i offisielle sammenhenger er nemlig underlagt opphavsretten. Det vil si at man må vite hvor man har ting fra, spørre dem som må spørres og oppgi deres navn. Og så bør den som forteller være moden for oppgaven, moden for fortellingen. Mange ganger er det de store, sterke myter og eventyr som betar oss. Og vi kaster oss på og vil fortelle dem fordi de har noe å fortelle oss. Altfor mange ganger kan man høre fortellere fortelle historier de ikke har gått ned i, ikke kan stå inne for. Verst er det hvis de har hørt en annen forteller og etteraper dennes måte å fortelle på. å fordype seg tar tid og det krever mot til å møte sine egne skyggesider og sin frykt - kanskje for å komme gjennom og overskride en ny grense. Eller kanskje for å erkjenne sine begrensninger, denne fortellingen er jeg bare ikke moden for.

- Og så må en offisiell forteller arbeide med sitt uttrykk og være villig til å oppsøke lærere og veiledere der det trengs enten det er til tekstanalyse, dramaturgi , stemmebruk eller kroppsspråk.

- Det handler om å ta ansvaret for sin utvikling, selv om vi vet at det går ikke an å bli ferdig, å blir perfekt. Den perfekte og ferdige fortelling er en død fortelling. Likevel finnes den gode fortelling. Den finnes på barneværelset, i klasserommet og i offisielle sammenhenger. Man kan ha like stor glede av å høre på en spontant og glad fortellerkaf

Žforteller som en profesjonell forteller på scenen. Men den profesjonelle fortelleren forplikter seg altså til å gi en like god fortelling hver gang.

- Den omreisende forteller: Nå må jeg komme med en tilståelse. Etter foredraget på Nordisk fortellerseminar, etter diskusjonen om hvilken av de fire oppkonstruerte fortellerne som hadde de egenskaper vi satte høyest, følte jeg at noe manglet, ett eksempel manglet. Det eksempelet jeg selv kjente meg igjen i. Ja, for selv identifiserte jeg meg hverken med førskolelæreren, den uformelle SFO assistenten, den spontane fortellerkaf

Žfortelleren eller den perfekte "spotlight"-fortelleren. Jeg var som molboen som glemte å telle med seg selv og derfor ikke klarte å få kabalen til å gå opp. De fire ulike fortellerne i de ulike fortellersituasjonene hadde en ting felles. De var temmelig stasjonære, de fortalte alle fire i et miljø de var trygge i. For en som lever av å fortelle er dette egentlig en ganske uvanlig situasjon. De aller fleste må bevege seg, reise og oppsøke stadig nye tilhørere i ulike sammenhenger utenfor sin egen trygge sone. De stadig skiftende, dårlig planlagte fortellersituasjonene i høyst ulike sammenhenger, ble min læremester og grunnlaget for mitt eget syn på hvilke egenskaper jeg måtte tilegne meg. Men dette tok jeg ikke med. Det passer ikke inn i en oppfatning av hva en offentlig yrkesforteller skal være. For jeg hadde jo dette som yrke, men det var ingenting glamorøst ved det. Det var meget hverdagslig knyttet opp til så trivielle ting som for store border, for vinglete stoler, vinduet plassert på "feil" vegg, irriterende borrelåser og jakten på den forsvunne vaktmesteren. I denne situasjonen var altså spontanitet, evnen til improvisasjon og ærlighet livsnødvendige egenskaper. Og slik er det nok for de fleste som skal leve av å være fortellere. Vi må øve, trene, fordype oss, men vi må gjøre det på en måte som ikke lukker for evnen til å møte den situasjonen som kommer. Ved å være altfor låst i et perfekt profesjonelt uttrykk kan man komme helt galt avsted. Ja, profesjonalitet for den omreisende forteller dreier seg ikke alltid om det perfekte uttrykk, men like mye om å kunne tilpasse uttrykket til situasjonen. Kravet om å være åpen og impulsiv kan være fordekt latskap, men det kan også være alt annet. Det kan like mye være et uttrykk for latskap å sovne i "det riktige uttrykk" og ikke se tilhørerne der de er.

- Den misforståtte likestilling. Det er ikke populært å skille ut noen som skal være flinkere enn andre, eller å sette opp et slags kvalitetskrav. Men det dreier seg om at fortellingen har forskjellige funksjoner, at ulike fortellere har ulike funksjoner og derfor ikke har eller behøver de samme egenskapene. Det er ikke sikkert en som forteller så det gnistrer under fullmånen en sommernatt på Ringerike gjør like stor lykke med samme fortelling under flombelysningen på en scene foran tre hundre mennesker. Det er heller ikke sikkert at en forteller eller skuespiller som er trenet og drillet til å kunne fange publikum på en slik scene, og holde dem i ånde i timevis, har den innlevelse og kunnskap som kreves for å fortelle for barn med adferdsvansker i et nedslitt klasserom rett før det ringer ut en fredag før påskeferien. For å si det på en mer muntlig måte: Kanskje ikke alle skal fortelle alt, for alle, alle steder, hele tiden - i hvert fall ikke på en gang! Og kanskje bør man før et fortellerarrangement stille seg selv og hverandre spørsmålet: Hvem er dette arrangementet tenkt for? Er det i første rekke for å skaffe begynnende fortellerspirer en ar

Žna der de kan prøve ut sine ferdigheter? Eller er det tenkt for at publikum kan få en positiv fortelleropplevelse. Noen ganger kan de to målsettingene sammenfalle, andre ganger ikke. Det kreves mot for å tenke kvalitet, og ulike kvaliteter i ulike sammenhenger.

- Verdien, dypest sett. Hvorfor forteller vi? Kanskje det er et ønske om å formidle noe av seg selv. Kanskje det er et behov for å eksponere seg. Og det er greit. Dette er energier som kan brukes. For meg var dette, sammen med kjærligheten til fortellingen og fortellingens innhold en nødvendig drivkraft for å holde ut en omskiftelig tilværelse. Men verdien i den muntlige fortellingen ligger for meg i selve situasjonen. Det lyder som en som går i ring: "Verdien i en muntlige fortellersituasjon er den muntlige fortellersituasjon ". Men en muntlig fortellersituasjon, om den finner sted i en improvisert privat eller uformell sammenheng, i klasserommet eller i flombelysningen i en teatersal, kjennetegnes ved at den er her og nå, i dette rommet der vi er tilstede samtidig. å være tilstede samtidig er verdifullt. Men å være tilstede samtidig om en fortellingen, er den dypeste verdien, den viktigste kvaliteten. For det dreier seg ikke bare om fremvisning av fin fortellerkunst, men om et kollektivt uttrykk, en kollektiv opplevelse. Selv om det er en forteller som forteller historien, selv om vedkommende forteller behersker de utroligste teknikker til perfeksjon, så er den ikke en muntlig fortelling uten tilhørere - tilhørere som ved sin tilstedeværelse og det de gir tilbake i form av konsentrasjon, blikk, ord, energi, er med på å skape den muntlige fortellingen. Og dette er for meg den viktigste egenskapen til en forteller, å kunne gjøre fortellingen felles på en slik måte. Med dette mener jeg ikke bare et slags overfladisk samspill som: "Hvor sprang reven?" "Vet dere hva Maria gjorde da?" Eller et påtatt , småpratende kjekkaseri for å bli kamerat med fremmede mennesker som kanskje til og med har betalt for å høre på. Vi må søke et dypere samvær, et dypere samspill og oppøve evnen til å fornemme stumme drømmer og usynlige bilder hos de tilstedeværende. For i dette usynlige rike er fortelleren veiviser. Derfor må fortellingen være gjennomlevd, levende, ekte. Den som skal fornemme andres drømmer må kjenne sine egne. Derfor trengs disiplin og rutine, derfor trener vi på innlevelse, stemmebruk, kroppspråk og finurlige teknikker. Ikke for å imponere, ikke for å gjøre "det riktige", men for å bli trygg i sitt eget uttrykksreportoare slik at det kan brukes og tilpasses.

- En forteller i en muntlig situasjon er, dypest sett en spilleder i det usynlige samspill mellom mennesker der fortellingen er rammen, tilbudet, formen vi fyller med våre drømmer. En forteller er veilederen i et rom der drømmer møter drømmer, og dette er mulig fordi fortellingen er der, fortellingen som er gjort felles.

Tone Bolstad Fløde