HJEM     NETTSTEDKART     SKRIV UT

Hjem > Fortellinger og artikler > Drømmen, tørsten og veien....

Drømmen, tørsten og veien til Paradisbrønnen.

Det er så mange slags drømmer. Det er drømmen vi drømmer om natten, det er dagdrømmene som distraherer oss om dagen. Og så er det selve DRØMMEN.Drømmen om et bedre liv, drømmen om en annen verden, drømmen om et sted der alt skal falle på plass drømmen om fullbyrdelse, drømmen om å finne den rette og drømmen om å reise til et sted der alt er fint. Hvor kommer denne Drømmen fra? Og hvorfor kommer den?

Og har du forresten lest romanen ”Jerusalem” av Selma Lagerlöf, eller kanskje sett filmen?
I Selma Lagerlöfs ”Jerusalem” har en gruppe religiøse mennesker funnet rom for all sin lengsel etter mening og sammenheng i dette ene ordet: ”Jerusalem”. Det startet med visjonen til en predikant, eller ”kallelsen” som det het seg. Kallet til å bryte opp og reise et annet sted. Og så grep det om seg. Flere og flere ble grepet av visjonen og ”hørte kallelsen”. Jerusalem ble en kollektiv drøm.
Det er vel mange grunner til at en slik visjon, eller ”kallelse” dukker opp. Dalbøndene opplevde harde tider, frykt og meningsløshet. Gertrud opplevde tap av kjærlighet og fant trøst i at Jesus var hennes rette brudgom. ”Jerusalem” ble bildet på alt de savnet. Dalbøndene forlot alt: gård, jord, foreldre og kjærester. Men Jerusalem var jo ikke helt som de hadde forestilt seg. Det var harde kår i Jerusalem. De opplevde vannmangel, sykdom, hete og religiøs forvirring. Men hele tiden ventet Gertrud på sin Jesus. Hun klatret opp på oljeberget hver dag for å få øye på ham. Hun fulgte etter ham i Jerusalems gater. Gertrud ble syk i Jerusalem. Hun lå og var tørst, men kunne ikke drikke. For det var feil vann. Hun ville ikke ha noe annet vann enn vannet fra Paradisbrønnen. Hvorfor kunne ingen forstå det?

Tørst. Mange eventyr starter med en form for tørst. Eller det ender med tørst. En lengsel, en mangel, et behov blir tydelig. Hovedpersonen setter ut for å finne det som mangler. Håpløse drømmer og urealistiske prosjekter har fått både eventyrfigurer og andre figurer til å sette ut på mang en strabasiøs ferd. Hvor kommer Drømmen fra? Hvorfor kommer den? Hva er denne tørsten? Er det slik at drømmer, visjoner og illusjoner som vi henfaller til i harde tider, er et forsøk på å helbrede indre sår? Forsøker vi å kompensere for noe som er gått tapt?
Det kan være en drøm om et annen land. Det kan være en intens interesse for Tolkiens eventyrverden som går så langt at den blir virkeligere enn alt rundt en. Det kan være en plutselig forelskelse. Det kan være et sterkt ”kall”. Eller kanskje det er en drøm om en eller annen gang å bli sett og anerkjent som noe stort. Og bør vi for vårt helbreds skyld forsøke å bekjempe tørsten, temme drømmene og oppdra lengselen?

Mange eventyrfigurer har søsken, særlig stesøsken, som oppdrar dem, snakker dem til rette, forteller dem at de ikke er verd noe og at de ikke kan finne det de søker. Har de ikke litt rett, disse usympatiske søsknene? Det er farlig å følge drømmer. Drømmer er jo tross alt bare drømmer. Og de er skjøre. De går så lett i stykker. Noen ganger er det bare en slik drøm, og ikke noe annet, som holder et menneske fra å bryte sammen. Å avdekke ”sannheten” og å avkle ”illusjonen” brått og skånselsløst, skaper ikke alltid helbredelse.

Ingmar i ”Jerusalem” var plaget av dårlig samvittighet fordi han sviktet Gertrud og giftet seg med en annen for å redde gården. Det var på grunn av hans svik Gertrud reiste til Jerusalem. Han reiste etter for å få henne hjem igjen. Han ville ha henne ut av illusjonen, ville tvinge henne til å se ”sannheten” i øynene. Han mente det veldig godt. Mange ville støttet Ingmar og ment at han gjorde det eneste rette. Det er bare det at ingenting blir bedre etter at drømmene er knust. Ingenting. I hvert fall ikke tørsten.

De bilder og illusjoner som vi har skapt, er der av en bestemt grunn. Og jo dypere såret er, jo vondere gjør det når ”sannheten” kommer fram. For hvem har enerett på sannheten? Hvem kan si at et annet menneskes drøm er tankespinn og illusjon? Kanskje det finnes en bit av sannheten i disse drømmene. Nettopp i drømmer, illusjoner, tankespinn og uklare visjoner kan det ligge en liten nøkkel til et nytt liv. En nøkkel som bare drømmeren har tilgang til.

Selma Lagerlöf visste mye om forestillingens makt. ”Magisk realisme” blir det kalt når en forfatter skriver om menneskers drømmer, forestillinger og syner på linje med virkeligheten. Det magiske blir reelt. For det magiske er reelt for drømmeren.

Den unge Gabriel kunne hjelpe Gertrud. Han kom Gertrud til hjelp nettopp fordi han ikke protesterte på hennes indre verden. Han forsøkte ikke å avsløre illusjonen og få henne til å innse ”sannheten”. Han kommuniserte med henne gjennom hennes egen fortelling og hjalp henne finne veien gjennom den. I kapittelet ”Paradisbrønnen” kan vi lese om en helbredende fortelling. En fortelling som Gabriel kunne fortelle Gertrud fordi han aksepterte hennes tørst og tok hennes drøm på alvor. Han fortalte henne inn til Paradisbrønnen og tilbake. Og så drakk hun. Hun var tørst, og vannet smakte som vann fra Paradisbrønnen.

Hva var det for en makt som hadde gitt ham evne til å fortelle en slik historie? Spurte han seg selv etterpå. Han visste det egentlig. Det var kjærlighetens makt. Det inderlige ønsket om å komme en annens innerste drømmer i møte, fikk ham til å finne de bildene hun trengte. Gabriel var ikke terapeut, lege eller ernæringsspesialist. Det var kjærligheten til Gertrud som fikk ham til å lytte så intens til de usammenhengende ordene hennes og gå med på denne ”reisen” til brønnen.

Er det farlig å følge drømmer? Kan man ikke bli grundig lurt, ført på villspor og avveie? Gertrud og Gabriel fulgte en drøm. Og det de fant var noe som egentlig lå nært. Helse, mot og håp. Evnen til å kunne drikke et glass vann som faktisk og fysisk stod på bordet. De fant en ting til. Kjærligheten til hverandre. Det viste seg å være et godt funn.

La oss ta sjansen i år. Sette ord på det. Det står et glass vann på bordet. Det kan være det er fra Paradisbrønnen.


Tone Bolstad Fløde