HJEM     NETTSTEDKART     SKRIV UT

Hjem > Fortellinger og artikler > Historier uten båndtvang

Historier uten båndtvang

Tone Bolstad Fløde i samtale med Tor Åge Bringsværd

Jeg var ikke alene om å kjenne igjen Tor åge Bringsværd der han kom inn av døren. Han kunne ikke være helt ukjent i denne kaféen. På bardisken stod utstilt et eksemplar av GOBI, som utkom på Gyldendal sommeren 2002, en samlet utgave av fem romaner fra 1200-tallets høymiddelaldre om Wolfgang fra Godesberg. Toasten jeg hadde bestilt og kjørt meg fast i ble fort glemt. Men ikke samtalen med min bordkavaler. Tor åge Bringsværd kan ikke riktig svare på hvor mye han har skrevet. Han vet bare at han har skrevet veldig mye.

Det vet vi også. Foruten romaner og novellesamlinger har han også utgitt en lang rekke skuespill, essays, barnebøker og billedbøker. Men hvor mange? Nei, hvorfor skulle han være opptatt av det? Hvorfor skulle han telle sine bøker? Det er ikke interessant å se seg tilbake, sole seg i utgitte verker. Han er slett ikke opptatt av det han har gjort, bare av det han skal gjøre. Han har så altfor mange idéer til nye bøker.
- Dersom jeg fikk vite at jeg skulle dø om to eller tre måneder ville jeg satt meg ned og skrevet boken om alle de bøkene jeg ikke fikk skrevet, innleder han, mens han ser langt etter toasten jeg har kjørt meg fast i. Så bestiller han en maken.
- Du har en gang sagt at eventyret er et slags tre man kan klatre opp i. Hva mente du med det?
- Eventyret gir avstand. Det er en metaforisk fremstilling av verden, av livet. Det gir en slags stilistisk sammenligning med livet. Det gir en avstand til hverdagen. Vi bruker jo alltid metaforer når vi skal uttrykke oss. Både Budda og Jesus uttrykte seg ved hjelp av lignelser og fabler. Det er gjennom det metaforiske, gjennom avstanden til hverdagen vi får sagt noe om livet. Eventyr, myter og fabler er bilder på virkeligheten. Gjennom dem kan vi se hvordan vi lever, dør og elsker. Fantasifortellingen er ærlig, den later ikke som den er virkelig eller sann.

Den gir seg ikke ut for å være noe annet enn en tolkning av virkeligheten. Realismen er manipulerende, autoritær. Den gir seg ut for å være virkeligheten, for å ha monopol på virkeligheten. Men den kan jo bare være en tolkning. Og da blir den farlig, tilslørende, manipulerende.
- Hva setter i gang fortellingen for deg?
- Et bilde, noe jeg lurer på, nysgjerrighet. Hodet er et rom med mange dører. Det gjelder å være tilstede i det rommet man er i. Det er som å åpne en dør til et rom. Dersom jeg i det rommet ser flere dører, trapper, nedganger, oppganger, da er jeg i gang med å skrive en bok. Dersom jeg åpner en dør til et rom og det ikke er noe mer der, bare et rom, så går jeg ut igjen. Da er det ikke noe å hente. Det er hele tiden stoffet som lurer meg videre ikke motsatt. Noen ganger ser jeg på tv eller leser aviser. Og jeg tenker...tenk om dette fortsatte, tenk om det motsatte skjedde. Og så er jeg i gang.
- Bruker du mye tid på research?
- Jeg leser om stoffet og skriver samtidig. Fins det en bøddel i rommet, leser jeg mye om bødler. Det hender også jeg leser mye om ett emne, men når tiden kommer får jeg ikke bruk for det.
- Planlegger du på forhånd, eller blir fortellingen til etter hvert?
- Jeg planlegger ikke, har ingen disposisjon. Men jeg har mange idéer, altfor mange idéer til bøker. Når jeg skriver tenker jeg alltid fremover, ikke bakover. Det hender for eksempel at en av figurene gjør noe dumt i en roman. Noe som får konsekvenser for han selv og handlingern. Men jeg går aldri tilbake og river ut sider, jeg retter det aldri opp. Hvorfor skal papirmennesker ha noen fordeler framfor virkelige mennesker? Hvis vi gjør noe dumt så må vi leve med det så godt vi kan. Og dersom papirmenneskene gjør noe dumt, så må de leve med det og så må jeg leve med det. På den måten blir det en ordentlig lek. Jeg vil ikke være autoritær når jeg skriver. Jeg vil ikke ha full oversikt over hvordan handlingen skal bli og hvordan figurene skal reagere.

Jeg vil at ting skal utvikle seg naturlig. Jeg vil ikke at figuren skal være helstøpt med klare motivasjoner. Det er ingen av oss som er helstøpt med klare motivasjoner. Vi handler irrasjonelt! Og når papirfigurene også får være levende, slik vi er det, levende og irrasjonelle, da blir det levende. Jo, jeg jobber nok klartenkt og rasjonelt med bakgrunnshistorien, geografien, men så vil jeg få slippe meg løs og la fortellingen få utvikle seg fritt. Når leseren kommer til side to og ikke forstår hvordan dette skal gå, så skal hun vite at jeg heller ikke ante hvordan dette ville utvikle seg da jeg var på side to.
- Det virker som du liker det du gjør...
- Jeg liker å skrive. Det er for mange mennesker som ikke liker å skrive, men som liker å ha skrevet en bok. Jeg skriver fordi jeg liker det. Jeg er veldig barnslig og gleder meg til hver dag. Jeg tenker: Hvordan går dette? Fordi jeg aldri vet hvordan det går med figurene mine, er jeg spent og nysgjerrig. Jeg slutter alltid arbeidet for dagen mens jeg holder på med noe jeg har lyst til å skrive om. Jeg skriver meg aldri tom. Og så våkner jeg opp og gleder meg til å fortsette.
- Hvordan kan det ha seg at du aldri går tom?
- Jeg pleier å si at jeg driver vekselsbruk. Jeg har sikkert 22 prosjekter på en gang. Stanger jeg i et prosjekt, legger jeg det vekk og begynner med noe annet. I steden for å presse meg gjennom et problem, slipper jeg det og gjør noe annet. Og når jeg så kommer tilbake til det er ofte problemet løst underveist. Underbevisstheten har gjerne gjort jobben. En innspurt på en roman er jo en slags maraton. Og etter det er man jo helt tom, det vil si, den delen av meg som skriver romaner er tom. Men man trenger ikke sitte på kafé i et halvt år etterpå og klage over at man er tom. Jeg skifter bare prosjekt. Den delen av meg som skriver romaner spyr bare noen nevner ÒromanÓ. Men så er det er jo andre deler av meg som har ligget brakk og som tripper etter å sette igang med andre prosjekter. Med et skuespill, for eksempel. Og så setter jeg i gang med det. - Hva gjør fortellingen med fortelleren? - Den forandrer den som lytter, men også den som forteller. Jeg skriver for meg selv. Det er som når jeg har lyst til å reise et sted. Da leser jeg mye om stedet, jeg planlegger og forbereder meg. Så syns jeg jo det er veldig fint om noen andre har lyst ti l å reise sammen med meg, men om det ikke er det så reiser jeg uansett om noen vil blir med eller ei. Fordi jeg har lyst til å komme dit og se hvordan det ser ut der. Sånn er det for meg å skrive. Jeg blir nysgjerrig på et tema, et bilde, leser om det, forbereder meg og skriver. Så syns jeg jo det er veldig fint om noen har lyst til å lese det. Men jeg skriver for meg selv. Fordi jeg liker det. Fordi jeg har lyst. Og jeg er ingen ensom forfatter. Jeg føler meg like sosial som andre. I bøkene mine treffer jeg så mange spennende mennesker. Men så kan jeg av og til reise bort i en måneds tid for bare å skrive. Og da lever jeg svært regelmessig og har ikke mye kontakt med andre.
- Har du noe å si til oss som driver med muntlig fortelling?"
- Det er veldig spennende. Eventyrene ble jo skrevet ned og stiftet mellom to permer. Men det er meningsløs å stifte eventyr mellom to permer. Eventyrene skal være frie. Asbjørnsen og Moe gjorde sine varianter, men så må jo hver forteller stå fritt til å gjøre sitt med det."