HJEM     NETTSTEDKART     SKRIV UT

Hjem > Fortellinger og artikler > Mellom skriftens struktur og...

Mellom skriftens struktur og muntlighetens nærhet

Et intervju med Kirsten Thonsgaard av Tone Bolstad Fløde

Kirsten Thonsgaard har vært profesjonell forteller og pedagog i muntlig fortellerkunst siden midten av 1980 årene. Hun er mag. art. i dramaturgi og har arbeidet som dramaturg på Aalborg Teater og i dansk radio og fjernsyn. Hun har utgitt "Miraklet" (1991), "Det store øde - en bog om at fortælle" (1991) og "Drømmernes torv - om mundtlig fortællekunst" (1998).
- Hvordan opplever du forskjellen på den muntlige fortelling og den skriftlige fortelling?
-Muntlighet er upresist. Man kan slippe unna med å si noe muntlig som ikke lar seg gjøre å si på trykk. Skriften er bundet. Når man skriver, må man forestille seg sin mottager på en annen måte. Men forberedelsestiden for en muntlig forteller ligner dette. Man forestiller seg lytteren. Vi kjenner dem jo ikke. Før, da man fortalte i landsbyen, i bygdene og ved ildstedet, trengte man ikke å gruble så mye over hvem man fortalte for. Moderne fortellere møter så mange nye utfordringer så derfor trenger vi forberedelsestiden. Sammen med kjente kan man improvisere og slippe unna med halve historier.
- Er det ikke om å gjøre for en muntlig forteller å være "så muntlig som mulig", d.v.s. arbeide mest mulig utenfor det skrevne ord?
-Det trives en form for 'omvendt snobbisme' i moderne fortellerkretser. Det er ikke 'fint' å vedgå seg innflytelsen fra det skrevne, man vil helst være 'ubesmittet' og 'ren' muntlig. Det mener jeg er en misforståelse. Og det medfører ofte en slags 'fribytter'-holdning til bruken av skriftlige kilder. Man tror, at man som muntlig forteller er hevet over respekten for (andres) skriftlige uttrykk. Man tror man kan stjele hva man vil. å stjele en muntlig fortelling fra en annen muntlig forteller, har ingenting med muntlig overlevering å gjøre. Det røper nettopp en mangel på respekt for muntligheten.
Vi har levd i en skriftkultur meget lenge, derfor forholder moderne muntlige fortellere seg naturligvis til skrevne tekster. Ingen moderne fortellere har tilegnet sig et fortellerepertoar utelukkende på muntlighetens premisser. Vi har ikke sittet ved ildstedet og lyttet oss til våre historier, som de gamle gjorde det. Vi har lært å lese - vår uskyld er brutt. Men selv i Asbjørnsen & Moes eventyrsamlinger, og i de tilsvarende danske utgivelser fra 1800-tallet, finner man eksempler på at skriftlige eventyr av for eksempel H.C. Andersen er glidd inn i det muntlige repertoar på linje med eventyr som er rent muntlig overlevert.
- Men hva er det da som er poenget ved å være muntlig i en skriftkultur? Kan vi ikke like godt lese opp teksten?
- Muntlighet har med nærhet og forpliktelse å gjøre. Fortelleren står bak historien som seg selv. Vi gir kvalitet. En dårlig fortelling kan ikke gjøres god av en god forteller, men en god fortelling kan derimot gjøres dårlig av en dårlig forteller. Vi gir kvalitet, fordypelse. Boken og god muntlig fortelling er ikke fiender. Det er den overfladiske muntligheten som vi møter i alt det elektroniske som er fienden.
- Hvordan bruker du tekster?
-Jeg lager en del selv. Den eneste tekst jeg virkelig har respekt for er de bibelske tekster. Der er selve dramaforløpet forpliktende. Når det gjelder myter og eventyr, går jeg inn og bearbeider dem og gjør dem personlige.
- Bruker du skriveprosessen når du bearbeider en fortelling? Skriver du noen ganger ned fortellingen underveis?
- Ja, jeg bruker skriften mye i min forberedelse. Skriftspråket hjelper til med å stramme opp, det skaper struktur. Når jeg har fått ideen til en ny historie og er kommet igjennom den første utforskningen, begynner jeg å fortelle meg frem - det skjer 'inne i hodet' som en taus, mental prosess. Jeg har den nye, uferdige historien med meg når jeg sitter og venter på tog på øde jernbanestasjoner, når jeg kjører buss og når jeg går til sengs. Jeg har alltid fortalt meg selv historier helt fra jeg var barn, det er et fortreffelig middel mot søvnløshet (!). Når historien så begynner å manifestere seg og bevege seg ut av det intuitive rom, begynner jeg å skrive - først og fremst for å fastholde det forløpet , jeg har bygd opp i min indre prosess. Gode formuleringer fastholdes. Jeg skriver og begynner å merke hva som skjer med historien når skriften tvinger den frem på et bevisst plan. Noen ideer til historier dør ut i denne prosessen. De var ikke gode nok. Eller kanskje skal de bare ligge i hi og overvintre ? Noen historier kan ikke forseres. Men andre ganger er det sånn at en bestemt anledning setter fortgang i prosessen, og så blir historien ferdig fordi den må bli ferdig !
Jeg skriver nesten alltid hele historien ned. Så begynner jeg å øve meg på grunnlag av gjennomskrivningen. Og her er det ofte jeg merker at noen setninger skal strykes eller gjøres om. For skriften har forført meg, kjørt sit eget løp og har fjernet seg fra min muntlige stil og mitt kroppslige nærvær. Min kropp nekter å si de ordene som min bevisste skriftlighet har formet. Så må de endres. Jeg retter og redigerer i min tekstversjon. Og deretter begynner jeg en mere målrettet øveperiode hvor teksten blir mindre og mindre viktig. Til sist har jeg forlatt den, og bruker den deretter bare som 'bankboks'. Den nedskrevne versjon af historien blir et verdipapir, et slags symbol på de verdier, jeg bærer rundt på i form af den levendegjorte, muntlige historier. Noen ganger er det beroligende å kikke i 'boksen', når jeg plutselig blir usikker og synes at jeg ikke kan huske noe.
Gjennom årene har jeg publisert flere av mine historier, bl.a. i 'Miraklet' (1991), og det er faktisk interessant å vende tilbake til historier, som jeg den gang skrev ned på en bestemt måte, men som siden har vært i prosess fordi jeg har fortalt dem mange, mange ganger. Det er interessant å se at de har endret sig - noen ganger ganske radikalt.