HJEM     NETTSTEDKART     SKRIV UT

Hjem > Fortellinger og artikler > Der sagaen tier

Der sagaen tier, forteller hun videre

Tone Bolstad Fløde i samtale med Vera Henriksen.(2003)

Hyller opp og hyller ned med bøker. Bøker i stabler på skrivebord, PC bord og andre bord. Gjennom smårutede vinduer skimtes fjellene ved Lom. Det er 1. november og den første snøen er falt. Snø på fjell og snø på tun. Snø som lyser opp landskapet utenfor. "Det er en egen fred her", sier jeg.
"Ja, det er det", svarer Vera Henriksen, enkelt.
Vi er nettopp kommet inn i hennes arbeidsværelse. Hennes siste roman, "Jarlefeiden", er ferdigskrevet og på vei ut til bokhandlerne.

Mange av bøkene her inne har hun enten skrevet selv eller bidratt til. Hun debuterte i 1961 med "Sølvhammeren", og siden er det gått slag i slag. Foruten romaner har hun skrevet faglitteratur, barnebøker, skuespill, kulturhistorie. Dessuten har hun oversatt sagalitteratur. De fleste forbinder henne kanskje med historiske romaner. Der har hun et stort publikum. Det var gjennom å lese hennes bøker at undertegnede i sin tid fikk kurert en sterk "historiefobi" opparbeidet gjennom årelang skolegang. For i Vera Henriksens fortellinger får sagafigurene liv og pust. Hennes romaner og fortellinger er riktig nok spekket med historiske hendelser, henvisninger og detaljer. Likevel er det alltid menneskene og deres følelser og handlinger som står i sentrum. Uansett hvilken epoke hun har skrevet om, så har det alltid vært et mål å forstå mennesker under ulike kår.

"Hvor kommer den fra, din interesse for historie?"
"Jeg vet ikke, men min far var meget opptatt av historie og han fortalte mye." svarer hun, enkelt igjen.

Når jeg ber henne fortelle mer om hvordan det hele begynte, gjør hun det gjerne. Hun forteller om en tid i Amerika da hun studerte arkitektur. Og hun forteller hvordan Wagner satte en stopper for en mulig karriere innen sang.
"Jeg tok sangtimer i USA, men da jeg ble spådd en fremtid som Wagnersangerinne, sluttet jeg med en gang. Jeg kunne ikke fordra Wagner. Jeg liker folkeviser," sier hun muntert.

Vera Henriksens musikalitet er merkbar. Hun er lydhør og oppmerksom. Det er som hun får med seg alt som skjer i et rom. Hennes absolutte gehør er visst like mye en byrde som en gave. Men evnen til å observere menneskers tanker og handlinger har hun fått god bruk for i sitt forfatterskap. For det ble ikke sangen, men forfatterskapet som ble leveveien. Kjennskap til arkitektur har også kommet godt med. Og i "Klangen av en lutt" og "Ildens sang" (2001) er musikk et sentralt tema.

"Hvordan kom du på å skrive?"
"Jeg måtte jo ha noe å gjøre ved siden av husarbeidet. Og jeg har alltid likt å skrive," sier hun. Enkelt. Og kanskje var det så enkelt?
"Hvordan kom du fram til din første hovedperson?" prøver jeg meg...
I debutromenen "Sølvhammeren" (1961) er det Sigrid, søster til Tore Hund, som er hovedpersonen.
"Jeg ville gi en analyse av Olav Haraldsson fra et negativt synspunkt. Og så lette jeg etter den som hadde størst grunn til å hate ham." svarer hun.
"Og hvordan var det å sende inn et manuskript første gang?"
"Jeg tenkte at jeg ville vel bare få det i retur. Det gjorde jeg ikke, men det ble mye frem og tilbake. Det den ene konsulenten ville stryke, syntes den andre var det beste av alt sammen. Konsulentene kranglet om hva som var godt. Det lærte meg å gi søren i konsulenter."

Etter "Sølvhammeren" fulgte "Jærtegn" (1962) og "Helgenkongen"(1963). Hun skrev og skrev med barna rundt seg.
"Jeg glemte alt rundt meg når jeg skrev." forteller hun.
"Det er nok mange som glemmer alt rundt seg når de leser det du har skrevet også", sier jeg. Og skynder meg å gå videre til neste spørsmål. Hun er ikke glad i for mye smiger, Vera Henriksen.
"Hva er det som setter i gang fortellingen hos deg?" spør jeg.
"Jeg blir opptatt av et emne som jeg ønsker å undersøke. Enten finner jeg en historie som passer til emnet, eller så finner jeg emnet i historien. Jeg forsker alltid mye på forhånd. Men når jeg begynner å skrive vet jeg ikke hvor jeg havner. Historien jeg skriver er et middel til å undersøke et emne. Det er trangen til å forstå som får meg til å skrive. I "Kongespeilet" (1980) er det for eksempel ondskapen som er emnet jeg undersøker i Harald Hardråde og luciferskikkelsen. I "Dronningsagaen" (1979) er det kjærlighetens kår og i "Runekorset" (1986) er det morsrollen."

Det er først og fremst mennesker og menneskers kår Vera Henriksen undersøker. Særlig mennesker som lever i brytningstider. I mange av hennes romaner skjer handlingen i brytningstid mellom gammel åsatro og kristendom.

I mange av romanene til Vera Henriksen foregår handlingen rundt en muntlig fortellersituasjon. I "Dronningsagaen" er det en historie som skal nedtegnes av en trell. I "Kongespeilet" forteller dronning Ellisiv sin historie til den unge Olav Kyrre. I "Runekorset" forteller Gudrun sin saga til sine sønner. Og i "Stavkjerringa" (1997) er det Inga som forteller om Kristin Kongsdatter til den familien hun har søkt ly hos. Her finner vi også et slags "Tusen og en natt" -tema, der fortelleren redder sitt liv og sin helse ved å fortelle litt hver dag. Slik at de hun bor hos skal ønske å ha henne boende og ikke sende henne ut i natten. I disse romanene er det to parallelle historier. Det er en primærhistorie, den som skjer "her og nå", og det er en sekunderhistorie, den som fortelles av en av figurene. Og de to fortellingene samspiller rundt samme tema. Jeg nevner dette for Vera Henriksen. Kanskje er jeg spesielt opptatt av dette fordi jeg selv arbeider med muntlig fortelling.
"Jeg liker å skrive sånn," er Vera Henriksens enkle kommentar når jeg har lagt fram mine fortellertekniske funderinger.

Ja, Vera Henriksen snakker enkelt. Bøkene hennes har et leservennlig språk samtidig som de har til grunn en dyp psykologisk innsikt og et vell av historiske kilder og henvisninger. Men der sagaen tier, der kildene slutter, der en skikkelse forsvinner sporløst ut av historien, dikter hun videre.
"Du plasserte dronning Ellisiv, Harald Hardrådes første hustru, på Selja i mange år..." kommenterer jeg.
"Ja, hun forsvinner jo bare ut av historien i mange år, så jeg måtte jo finne på noe for henne, " humrer Vera Henriksen. "Og i "Bodvars saga" (1983, 1984,1989) gjør du Bodvar til forfatter av Voluspå". Nå glimter til i noen kloke øyne.
"Jeg var den i mitt artiumskull som fikk bruk for gammelnorsken," sier hun. "Og jeg oversatte Voluspå fra norrønt.

Dermed er vi inne på et av hennes fagområder: Språket.
Vera Henriksen synes språket er blitt fattig. "På gammelnorsk var det en rekke ord som for eksempel beskriver ulike former for kjærlighet. Vikingene kan jo ikke bare ha vært krigerske når de hadde så mange ord for kjærlighet," konkluderer hun.
Og det språket hun selv bruker fører leseren rett inn i den tiden hun beskriver. Hun er meget nøye med hvilke ord hun bruker.
"Jeg prøver så langt jeg kan å unngå ord med latinsk rot," sier hun. "Så langt det går."

Er du trett når du er ferdig med en roman?" "Ja, jeg er skrekkelig trett. Og det er alltid like spennende når en ny bok kommer ut." Jeg kaster nok et blikk på alle bøkene i arbeidsværelset. Mengden av dem viser at hun har overvunnet denne spenningen gang på gang.

Med meg ut døren får jeg en liste over alle de norrøne ordene for kjærlighet. Jeg sender Wagner en takknemlig tanke.